Publisert: 19.11.2018
Siden kommunene kan ha ulik organisering, rutiner og arbeidsformer, kan samarbeid over kommunegrensene by på utfordringer. Å finne den riktige samarbeidspartneren, å bli enige om opplegg for samarbeidet om ungdommen, hvem som skal gjøre hva og hvilke normer som skal gjelde, er eksempler på forhold som må avklares på nytt for hver samarbeidskommune. Ulike måter å organisere tjenester på og ulik praksis kan fort bli grunnlag for uklarheter og bidra til samarbeidsutfordringer mellom dem som skal levere tjenestene i praksis.
Det er forskjellige regler for hvilken kommune som er ansvarlig etter barnevernloven og sosialtjenesteloven. I rundskriv om tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år heter det:
Det er den kommunen som har iverksatt tiltak etter barnevernloven før ungdommen fylte 18 år som er ansvarlig for eventuelt å opprettholde disse tiltakene eller erstatte dem med andre tiltak. Dersom en ungdom i aldersgruppen 18-23 år som har tiltak etter barnevernloven flytter til en annen kommune, vil det i utgangspunktet være fraflyttingskommunen som er ansvarlig for å opprettholde tiltakene. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har vært under barnevernets omsorg eller om vedkommende kun har hatt hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.
Etter sosialtjenesteloven er det den kommunen hvor ungdommen bor som er ansvarlig.
Kommunen er ansvarlig for (…) å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen (sosialtjenesteloven, 2009 § 3).
Reglene for hvilken kommune som har ansvaret kan innebære at det er flere kommuner som har ansvar for oppfølging av en ungdom. Det samme kan gjelde for ungdom som flytter. Det er også eksempler på at NAV-kontoret i en bydel/kommune det barneverntjenesten befinner seg, beholder ungdommens sak til situasjonen er godt avklart før den overføres til et nytt NAV-kontor.
