Publisert: 27.08.2026
Jeg kjenner på at jeg blir stolt. Stolt på vegne av teamene, fordi de har jobbet så godt, funnet hverandre og funnet gode løsninger i lag.
Det summer intenst i møterommet på Gardermoen. Rundt langbordene sitter leger, sykepleiere og prosjektledere fra sykehus og kommuner spredt over hele landet. De har reist hit med ett felles, prekært oppdrag: Å fikse samhandlingen i en helsesektor under voldsomt press.
Gjennom kvalitetsprogrammet Tørn samhandling tvinges tunge instanser til å tenke helt nytt om oppgavedeling og organisering. Målet er at pasientene skal slippe å merke at de flyttes mellom ulike nivåer i helsevesenet.
Mobilene på lydløs – endelig tid til å jobbe
I en hektisk arbeidshverdag står helsepersonell midt i tette kliniske situasjoner, der vaktlister og akutte hendelser gjør det tilnærmet umulig å drive med langsiktig utvikling. Derfor er samlingene i regi av KS og de regionale helseforetakene en sjelden luksus.
– Veldig ofte er de spredt, og de har utrolig travle kalendere, forklarer Ingeborg Berge fra KS, mens hun ser utover forsamlingen som jobber konsentrert i grupper.
– Det å få tid til å sette seg ned sammen og bli helt frikoblet – ikke ta imot telefoner eller la seg forstyrre av hverdagen – det er kjempeviktig. Her følger de en veldig strukturert prosess over et helt år for å bygge helt nye måter å samarbeide på mellom sykehus og kommune.
Den usynlige faren: Når oppfølging blir «valgfri»
Et konkret eksempel på hvor skoen trykker, finner vi hos prosjektgruppen fra Finnmark. De har rettet søkelyset mot underernæring blant skrøpelige eldre, et felt som i dag preges av ustrukturert dokumentasjon og mangelfull informasjonsflyt.
Tallenes tale fra nord er urovekkende: Nasjonale kvalitetsindikatorer viser at kun 13 prosent av pasientene i Finnmark fylke blir risikovurdert for underernæring. Ved Kirkenes sykehus får bare 5 prosent en ernæringsdiagnose – til tross for at risikovurdering faktisk er en lovpålagt oppgave.
– Småskalatesting i Alta kommune og ved Kirkenes sykehus avdekket at de færreste som ble kartlagt i det hele tatt fikk en ernæringsplan. Oppfølgingen har i praksis fremstått som valgfri, ble det poengtert under gruppens presentasjon på samlingen.
Når en pasient skrives ut fra sykehuset uten en klar plan, oppstår den klassiske glippen.
– Pasienten har kanskje en dårlig ernæringstilstand, blir tynnere og tynnere på sykehuset, og skrives så ut, eksemplifiserer Berge fra KS. – Da må vi sikre at det som kartlegges på sykehuset faktisk blir fulgt opp i kommunen der pasienten bor.
Løsningen deres har fått navnet Ernæringsbroen – en modell for trygg samhandling som skal sikre at kompetansen settes inn på rett sted til rett tid.
Spesialisten møter hverdagen
Det handler om to ulike kulturer som må smelte sammen for pasientens beste.
– Sykehusene er spesialister. De kan fryktelig mye om fryktelig lite, sier Berge. – Mens kommunen representerer det generelle. Det er der pasienten faktisk bor, og det er dit de kommer tilbake hver eneste gang.
Benedikte Almton Dyrhaug fra Helse Nord merker det sterke engasjementet på kroppen under samlingen.
– Jeg kjenner på at jeg blir stolt. Stolt på vegne av teamene, fordi de har jobbet så godt, funnet hverandre og funnet gode løsninger i lag, sier hun.
Dyrhaug legger ikke skjul på at det haster med å omstille måten vi driver helsevesenet på:
– Målet med hele jobben er å skape gode helsetjenester som er bærekraftige for fremtiden, spesielt med tanke på den demografiske utviklingen vi står overfor. Det er helt nødvendig å gjøre endringer nå.
