Variasjoner i finansiering av fastlegeordningen - 4. oppfølgingsundersøkelse

Ipsos og Samfunnsøkonomisk analyse anslår at 287 av landets 356 kommuner (81 %) subsidierer fastlegeordningen utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen). Subsidiering forekommer oftere blant mellomsentrale og mellomstore kommuner. Endringen fra i fjor (75 %) til i år (81 %) er innenfor feilmarginene, og er dermed ikke statistisk signifikant.

Ved egenfinansiering/subsidierer yter kommunene bidrag på en annen måte enn gjennom fastlegeordningens hovedmodell. Dette kan være kombinasjonsløsninger der kommunen beholder basistilskudd mot at den drifter f.eks. kontorlokaler, hjelpepersonell, utstyr, IT-støtte mv. («null-avtale»), fastlønnsdrift eller andre ordninger. Slike løsninger kan gi merkostnader for kommunene.

Gjennom utredningen er det kartlagt at majoriteten (81 %) av kommunene som subsidierer fastlegeordningen har merkostnader knyttet til dette. Vi estimerer de samlede merkostnadene for kommunesektoren til 813 millioner kroner i 2021. Til sammenligning estimerte vi tilsvarende merkostnader til 591 millioner kroner i 2020 og til 378 millioner kroner ved vår første kartlegging som gjaldt for 2017. Estimatene baserer seg på rapporterte merkostnader fra surveyene, og er på den bakgrunn beheftet med usikkerhet. Etter at fjoråret viste en avtagende vekstrate sammenlignet med tidligere år, indikerer årets resultater en stigning; med et estimat på 38 % vekst fra 2020 til 2021 mot 14 % vekst fra 2019 til 2020. Forskjellen i anslått merkostnad mellom 2020 og 2021 er imidlertid innenfor feilmarginene, men den anslåtte merkostnaden for 2021 er signifikant høyere enn anslagene for 2019 og tidligere målinger. Som andel av kommunenes kostnader til basistilskudd og utjamningstilskudd ved finansiering av fastlegeordningen i 2021 (3,4 milliarder kroner), utgjør de estimerte merkostnadene 24 %. Tilsvarende andel var 19 % i 2020 og 15 % i 2017.

Blant kommunene som pr. nå ikke subsidierer fastlegeordningen, vurderer rundt 6 av 10 at de i fremtiden vil måtte gjøre det, forutsatt at ordningen fortsetter som i dag. Dette gir en pekepinn på kommunenes «tilstrømning» til subsidieringsløsninger.

Alt i alt vurderer vi som ved de foregående kartleggingene at subsidiering av fastlegeordningen forekommer relativt hyppig, og at innsatsen utgjør en ikke-ubetydelig kostnad for kommune-Norge. Vi har også avdekket at kommunenes hyppigste formål med alternative subsidieringstilbud er å rekruttere og beholde fastleger over tid. Dette understøtter konklusjonene fra de fire foregående kartleggingene (2018-2021) om at fastlegeordningens hovedmodell ikke gir tilstrekkelige insentiver for fastlegene til å la seg rekruttere og bli i stillingene sine over tid på tvers av kommuner. Vi estimerer også at kommunenes merkostnader ved subsidiering av fastlegeordningen har økt over tid.