Variasjoner i finansiering av fastlegeordningen – tredje oppfølgingsundersøkelse

Ved egenfinansiering/subsidiering yter kommunene bidrag på en annen måte enn gjennom fastlegeordningens hovedmodell. Dette kan være kombinasjonsløsninger der kommunen beholder basistilskudd mot at den drifter f.eks. kontorlokaler, helsepersonell, utstyr, IT-støtte mv. («null-avtale»), fastlønnsdrift eller andre ordninger. Slike løsninger kan gi merkostnader for kommunene. Det utredes i hvilken utstrekning løsningene gir merkostnader samt kostnadenes størrelse. Videre undersøkes årsakene til at kommunene subsidierer fastlegeordningen. Ettersom årets kartlegging er den fjerde i rekken, kommenteres også utvikling over tid.

​Ipsos og Samfunnsøkonomisk analyse anslår at 267 av landets 356 kommuner (75 %) subsidierer fastlegeordningen utover den ordinære fastlegeordningen (hovedmodellen). Subsidiering forekommer oftere blant mindre sentrale kommuner og mellomstore kommuner. Endringen fra i fjor (81 %) til i år (75 %) er innenfor feilmarginene, og dermed ikke signifikant.

Ved egenfinansiering/subsidierer yter kommunene bidrag på en annen måte enn gjennom fastlegeordningens hovedmodell. Dette kan være kombinasjonsløsninger der kommunen beholder basistilskudd mot at den drifter f.eks. kontorlokaler, hjelpepersonell, utstyr, IT-støtte mv. («null-avtale»), fastlønnsdrift eller andre ordninger. Slike løsninger kan gi merkostnader for kommunene.

Gjennom utredningen er det kartlagt at majoriteten (84 %) av kommunene som subsidierer fastlegeordningen har merkostnader knyttet til dette. Merkostnadene for kommunesektoren estimeres til 591 millioner kroner i 2020, mot 520 millioner kroner i 2019, 439 millioner i 2018 og 378 millioner kroner i 2017. Estimatene baserer seg på rapporterte merkostnader fra surveyene, og er på den bakgrunn beheftet med usikkerhet. Den prosentvise veksten i kommunenes kostnader ser ut til å ha avtatt noe, med et estimat på 14 prosent vekst fra 2019 til 2020 mot 18 prosent vekst fra 2018 til 2019. De anslåtte merkostnadene for 2020 er signifikant høyere enn anslagene for 2018 og 2017. Som andel av kommunenes kostnader til basistilskudd og utjamningstilskudd ved finansiering av fastlegeordningen i 2020 (3,1 milliarder kroner), utgjør de estimerte merkostnadene 19 %. Tilsvarende andel var 21 % i 2019, 18 % i 2018 og 15 % i 2017.

Blant kommunene som pr. nå ikke subsidierer fastlegeordningen, vurderer ca. halvparten (53 %) at de i fremtiden vil måtte gjøre det, forutsatt at ordningen fortsetter som i dag. Dette gir en pekepinn på kommunenes «tilstrømning» til subsidieringsløsninger.

Alt i alt vurderer vi som ved de foregående kartleggingene at subsidiering av fastlegeordningen forekommer relativt hyppig, og at innsatsen utgjør en ikke-ubetydelig kostnad for kommune-Norge. Vi har også avdekket at kommunenes hyppigste formål med alternative subsidieringstilbud er å rekruttere og beholde fastleger over tid. Dette understøtter konklusjonene fra de tre foregående kartleggingene (2018-2020) om at fastlegeordningens hovedmodell ikke gir tilstrekkelige insentiver for fastlegene til å la seg rekruttere og bli i stillingene sine over tid på tvers av kommuner. Vi estimerer også at kommunenes merkostnader ved subsidiering av fastlegeordningen har økt over tid.