Tidsbruken i bosettingsarbeidet

Prosjektresultat Prosjektbeskrivelse
Den gjennomsnittlige ventetiden fra vedtak til bosetting var i 2011-2012 rundt 7 måneder. Mens det tok 4,7 måneder fra vedtak til utsøkning over i en bostedskommune, tok det i snitt 2,2 måneder å bosette enslige voksne og familier med barn. •Staten: Bedre rutiner og samarbeid kan effektivisere arbeidet betydelig. •Kommunene: Fokus på boliganskaffelse og raskere tilbakemelding ved forespørsler •Bedre rammebetingelser for anskaffelse av bolig! •Det er viktig å beholde bosettingsmodellen i dag som er basert på frivillighet. Forskerne påpeker at mens det i IMDi er en oppfatning om at mye av tidsbruken kan kobles til manglende vedtaksplasser, boligmangel og forhandlinger med kommunene, er det en oppfatning blant kommunene at mye også kan gjøres i det statlige systemet for å redusere tidsbruken i bosettingsarbeidet. Tema i rapporten er tidsbruk i bosettingsarbeidet, og hva som skal til for å effektivisere de ulike fasene. UDI har klart å redusere tidsbruken frem til vedtak fattes betraktelig; fra en saksbehandlingstid på 201 dager i 2010 til 98 dager i 2011. Suksesskriteriene i UDI kan i stor grad kobles til forbedringer av teknologi, arbeidsprosesser og retningslinjer for saksbehandlingen. Det er derimot ingen effektivisering av tiden etter at opphold er innvilget Som statistikken for 2011 og 2012 klart viser, er ventetiden etter positivt vedtak fortsatt lang, og IMDi har et stykke igjen før de når resultatmålene om 90 prosent bosatt innen seks måneder. Mens IMDi helt klart har et forbedringspotensial for å effektivisere sine rutiner, har kommunene et potensial i å effektivisere arbeidet ved anskaffelse av bolig. Det må iverksettes tiltak som kan gjøre det mulig for kommuner å bygge eller kjøpe flere boliger til nyankomne. Kommuner under press KS har tidligere anbefalt at målet bør være to måneder fra vedtak til bosetting. For å redusere tidsbruken fra rundt sju måneder til to måneder kreves det store endringer i saksflyten i UDI, IMDi og i dialogen mellom IMDi og kommunene, og det kreves tiltak tilknyttet kommunenes boligfinansiering. Et felles ansvar Samtidig har Norge forpliktet seg til å ta imot personer som trenger beskyttelse, noe som fordrer et kollektivt ansvar hvor kommuner må være villige til å bosette flyktninger som får oppholdstillatelse. Dagens modell er av den grunn i stor grad basert på tillit: Kommunene må ha tillit til at IMDi foretar en god fordeling og at bosettingsansvaret følges av en tilstrekkelig ressurstilgang, og tillit til at mottakene bidrar med kvalitetssikret informasjon om den bosettingsklare. IMDi må på sin side ha tillit til at kommunene tar sin del av ansvaret i bosettingsarbeidet, og at et nei til bosetting er basert på «tungtveiende» og reelle utfordringer. Rapporten påpeker i likhet med de fleste aktørene, at det er viktig å beholde det frivillige aspektet i bosettingsmodellen. Frivilligheten er koblet til antall bosettinger, og ikke til hvem kommunen skal bosette. En bør her skille mellom det generelle bosettingsarbeidet og bosetting av ressurskrevende personer og enslige mindreårige. Ved bosetting av personer med særskilte behov vil det være nødvendig med tettere dialog med kommunene enn ved generelle bosettinger. Et klarere ansvar for kommunene, hvor «bordet fanger» når et vedtak er gjort, bør følges av avtaler mellom stat og kommune som sikrer at kommunene får dekket sine utgifter ved bosetting.

Prosjektrapporter

Prosjektet skal utrede årsakene til at asylsøkere opplever stadig økende ventetid før de bosettes i kommunene. Mer effektiv tidsbruk og bedre utnyttelse av plassene vil gi effekt i form av kortere opphold i asylmottak for flyktningene. Dette vil også bidra til å hindre nye forsøk på å innføre en tvangsmodell overfor kommunene. KS vil bruke prosjektresultatene interessepolitisk til å foreslå forbedringer av bosettingsprosessen. Kommunene kritiseres for at de bruker for lang tid på å bosette flyktninger. Stadig økende ventetid, spesielt for enslige mindreårige, er bakgrunnen for at staten har foreslått en modell som innebærer tvang i bosettingsarbeidet. Det er derfor viktig å finne årsaken til denne tidsbruken, for å fremme tiltak som bidrar til en raskere prosess på både statlig og kommunal side.