FORVALTNINGSFORSØKET I AKERSHUS

Forsøket innebar at alle plansaker som var ferdigbehandlet av kommunestyrene i Akershus, skulle sendes til fylkeskommunen heller enn Miljøverndepartementet dersom det forelå uløste innsigelser til planen. Rapporten peker på at evalueringen viser at forsøket i Akershus har vært vellykket, i den forstand at det har gitt resultater i tråd med forventningene og stort sett til fordel for de berørte partene. Det skjer en effektivisering fordi saker får kortere veg til endelig vedtak, og ordningen innebærer på enkelte – men ikke alle – måter en mer rasjonell ansvars- og arbeidsdeling mellom de enkelte instansene. At samordningen skjer regionalt, bidrar til en mer rasjonell konflikthåndtering av plansakene, mens det at flere fylkesinstanser har ulike roller i denne planprosessen under forsøket, gjør det ikke. En mer effektiv plansaksbehandling og en mer rasjonell, ryddig og avklart arbeidsdeling mellom forvaltningsnivå og instanser innebærer forenkling ved at innslaget av dobbel administrering og dermed dobbelkompetanse er redusert. Det blir bedre avklart for brukerne (her hovedsakelig kommunene) hvilke instanser som faktisk har ansvaret for hva. Fylkespolitikerne har ikke i samme grad som administrasjonen maktet å utvikle en regional politikk som avveier nasjonale og lokale interesser. Rapporten peker på at hovedinntrykket fra samtaler med informanter i forsøkets sluttfase er at politikerne på fylkesnivå har hatt som ledetråd å tilfredsstille lokalnivået. Kommunene ser ut til å ha konstatert dette og viser en tendens til å hoppe over mekling hos fylkesmannen, en «avstikker» som ofte tar en del tid, og gå direkte til den politiske behandlingen i fylkeskommunen. Enhetsfylkemodellen har den siste tiden fått ny aktualitet i diskusjonen om organisering av regionalnivået. Evalueringen av planforsøket viser at det er fullt mulig å inneha en interesse- og konfliktavveiende samordningsrolle regionalt, gjerne fullt utarbeidet og utredet og fremmet fra faglig-administrativt hold. Samtidig tilsier politiske legitimitetshensyn at den siste avgjørende beslutningen foretas av et (direkte eller indirekte) folkevalgt organ. Det forutsetter imidlertid regionalpolitikere som i mindre grad er opptatt av å støtte den ene eller den annen part uavhengig av sakens prinsipielle eller substansielle sider, men som snarere ser sin oppgave som grunnleggende politisk: ivaretakelse av det felles beste på regionalt nivå gjennom avveiningen av ulike samfunnshensyn og -interesser opp mot hverandre.