Dette innlegget signert regiondirektør for KS Agder, Steinar Eilertsen, sto på trykk i Fedrelandsvennen 15. mai 2020.

Mange har kjempet for jobbene sine, og bedriftseiere har kjempet for å holde bedriften sin i live. Noen har lykkes, andre ikke. I det offentlige Norge har kommunene stått i stormen. Skoler og barnehager ble stengt ned. Lærerne og skoleledere fikk en brå overgang fra klasseromsundervisning til fjernundervisning. Det ble en bratt læringskurve for lærere, elever og foreldre, og selv om det helt sikkert har vært store forskjeller i undervisningstilbudet som ble gitt, er det mange dyktige lærere som har vist kløkt og kreativitet til det beste for sine elever.

Sykehjem har vært utsatt for smitte. Beboere ble smittet, og noen har dessverre mistet livet. Samtidig har helsepersonell gått på jobb hver dag, på lange vakter, for å gi våre syke og gamle den omsorg og pleie de fortjener. Vel vitende om at kolleger har blitt smittet og andre er satt i karantene, og at i løpet av vakta kan de selv komme til å eksponere seg for smitte. Med visshet om at det er mangel på smittevernutstyr, og med uro for å utsette dem hjemme for risiko. Nå håper og tror de på en god ferie i sommer, men de vet også at de vante utenlandske vikarene kan bli hjemme, og at lederne jobber med å løse en gordisk knute av en feriekabal.

Når vi har vært i villrede har vi spurt kommunelegene. Vi har bedt dem om å gi oss sine råd, bedt dem om å sikre roen, og gi befolkningen og kommunens ansatte trygghet. Vi stoler på at de treffer de riktige og trygge beslutninger. De har stått støtt under sterkt press, gitt oss sine råd etter beste evne, på et i beste fall usikkert kunnskapsgrunnlag.

Kommunedirektørene har gjort kriseledelse til sin nye hverdag. Kriser tidligere har gjerne vært en flom eller skogbrann, kriser som er over på dager, eller i verste fall en uke eller to. Denne krisen varer uten en klar tidshorisont, og kommunedirektørene skal sammen med sine ledere sikre et godt og forsvarlige tjenestetilbud, selv med alle de restriksjoner som gjelder. De skal sikre at ansatte på sykehjem så vel som på hjemmekontor ivaretas, og at unntaksregler og vanlige regler følges. Alt dette og mer til i en tid hvor usikkerheten er høy, inntektene synker og utgiftene øker. I en tid der hverdagen og tjenestene skal gå som vanlig, mens de planlegger og stålsetter seg for det ukjente, for smittetopper de ikke vet når kommer.

I kriser legges mye ansvar på ordføreren. Denne krisen kommer bare et halvt år etter forrige kommunevalg. Noen ordførere har flere perioder bak seg, mens andre var helt ferske i rollen i høst. Nå står de alene med et stort ansvar, i en krevende rolle. Før et hytteforbud kom, med innbyggernes ve og vel i tankene, måtte noen ordførere «jage» hytteinnbyggerne sine hjem. Dette gjorde de med visshet om at de samtidig sendte lokalt næringsliv ut i det ukjente. En tøff avgjørelse å ta. Noen ordførere har hatt smitteutbrudd i sin kommune, og noen har også hatt dødsfall som følge av viruset. Befolkningen forventer og stoler på at ordføreren viser vei og kjemper for sine innbyggere - også i koronatider.

Det er mange andre som også står på litt ekstra i disse tider, både i kommunene, og ellers i samfunnet. Jeg vil våge påstanden om at kommunene har bestått sin første prøve. Selv i en tid med de mest inngripende tiltak vi har hatt i fredstid, i en tid med en pandemi som rammer sykehjem, i en tid da skoler og barnehager stenges, i en tid der folk mister jobben og økonomien stopper opp, selv i denne tiden evner kommunene å levere gode tjenester til sine innbyggere. Så - ja - de har bestått den første prøven. Så vet vi at dette er et maraton - ikke en sprint. Dette er bare en pust i bakken, det kommer mer.