Innlegget stod på  trykk i Dagsavisen 6. desember 2017.

Dagsavisen har de siste ukene kjørt noe som begynner å ligne en kampanje på vegne av Utdanningsforbundet. Målet synes å være å skape inntrykk av at overivrige og kunnskapsløse lokalpolitikere detaljstyrer den enkelte lærer, slik at de må undervise på en måte som strider mot deres profesjonelle skjønn.

Utgangspunktet er en undersøkelse som Utdanningsforbundet har gjort blant egne medlemmer. Torsdag 16. november slår avisen opp: «En av fire føler seg overstyrt», med et stort bilde av Utdanningsforbundets leder som slår fast at dette er «et tegn på at vi er på ville veier». Saken inne i avisen slår fast at «hver fjerde grunnskolelærer her i landet mener ulike pålegg hindrer dem i å gjøre det som er best for elevene.»

To dager senere: En lektor «håper det blir opprør». I faktarammen «Slik styres lærerne» vises det til undersøkelsen fra Utdanningsforbundet. Deretter følger et oppslag der en rådgiver i Utdanningsforbundet og en advokat anbefaler lærere å gå til retten. «Det ville vært en stor fordel å få klargjort rettstilstanden på dette området», mener de to, som altså vil overlate til enkeltlærere å sørge for denne rettslige klargjøringen. I siste reportasje, så langt, den 30. november, sier SV at de vil foreslå at Stortinget vedtar en «tillitsreform» i skolen.

Undersøkelsen
Undersøkelsen viser altså angivelig at hver fjerde lærer føler seg overstyrt, og hindres i å gjøre det beste for elevene. Det er en så alvorlig påstand at vi fant grunn til å se nærmere på grunnlaget.

Respons Analyse har på oppdrag fra Utdanningsforbundet sendt undersøkelsen til 3200 medlemmer i forbundet. Etter tre purringer har de fått svar fra 820, 26 prosent av de spurte.

I en undersøkelse fra eget fagforbund, der forbundets synspunkt er meget godt kjent blant medlemmene, svarer altså en firedel av de spurte etter tre purringer. Jeg overlater til hver enkelt å vurdere hvorvidt dette er uttrykk for at «lærerne» er i opprør.

Ser vi på svarene, er det 23 prosent som svarer «ja» på spørsmålet: Har skolen du jobber ved opplevd å få pålegg fra lokale skolemyndigheter/politikere som strider mot lærernes profesjonelle vurderinger?

Neste spørsmål: I hvilken grad har dette pålegget/disse påleggene gått utover det undervisningsopplegget du/lærerkollegiet mener er best for elevene? Vi noterer at en enkelt lærer her får svare enten for seg selv eller for hele kollegiet. Det er nok ikke alltid det samme.

28 prosent av de som har svart ja på det første spørsmålet, svarer her «i stor grad» (69 prosent svarer «i noen grad»).

Med andre ord, og les gjerne sakte nå: 28 prosent av de 23 prosentene som svarte ja mener altså at «pålegg fra lokale skolemyndigheter/politikere som strider mot lærernes profesjonelle vurderinger» «i stor grad» har gått ut over det undervisningsopplegget de mener er best for elevene. Hvis ikke matematikkunnskapen fra grunnskolen svikter meg, utgjør dette 6,44 prosent av de som svarte på undersøkelsen, som etter tre purringer altså var en fjerdedel av de som ble spurt av eget fagforbund. Det skulle bli noe sånt som én av 16 av de som faktisk har svart.    

Skolen er lokal
Dette er altså grunnlaget for påstander om at «lærerne», i bestemt form flertall, føler seg overstyrt av lokale politikere og skolemyndigheter, samt for at lederen i Utdanningsforbundet mener at «vi er på ville veier», og for at politikere vil foreslå en tillitsreform.

Skolen er og har alltid vært en særdeles viktig del av lokalsamfunnet. Samspillet og samarbeidet mellom skole og lokalsamfunnet er en umistelig verdi både for skolen og for samfunnet. I det store bildet er det et godt samarbeid mellom kommuneledelse, kommunestyrer, lokale skolemyndigheter, skoleledelse og lærere i norske kommuner. Rundt femdelen av alle kommunenes ressurser brukes på grunnskolen. Andelen har vært stabil i flere år, selv om kommunene er pålagt mange nye oppgaver. Det vitner om at skolen prioriteres.

Tillit
Til slutt: Det er mye snakk om tillit, og nødvendigheten av å vise tillit og gi ansvar. Jeg slutter meg lett til det, for lærere som for andre profesjoner. Og utgangspunktet bør være det aller beste. Politikere og administrasjon i norske kommuner vet bedre enn de fleste hvor negativt detaljstyring og krav til registrering og dokumentasjon av smått og stort virker på motivasjon og evne til nyskaping.

Lokalpolitikerne er innbyggernes valgte representanter, og dermed gitt tillit til å forvalte offentlige ressurser og offentlige tjenester. De skal med trange rammer sørge for at vi alle får gode tjenester innenfor skole, barnehage, samferdsel og en rekke andre områder. De er selvfølgelig opptatt av innhold og kvalitet på tjenestene. De hadde fortjent at både Utdanningsforbundet og nasjonale politikerne hadde vist dem den samme tilliten som de krever – og får! – fra andre.