Denne kronikken, av sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika, sto på trykk i Finansavisen lørdag 12. november 2022.

Norge er en liten åpen økonomi og importen står for en tredel av privat norsk sluttanvendelse og impulsene fra utlandet er helt dominerende for norsk inflasjon. Boligkostnader, hvor renta veier tungt, står også for en betydelig del av husholdningenes budsjett. Hvilke muligheter har Norges Bank da til å få inflasjonen markert redusert gjennom rente-initiert etterspørselsdemping?

Utlandet alltid svært viktig for norsk inflasjon

Import utgjør direkte og indirekte om lag 30 prosent av husholdningenes konsum, noe som gir en pekepinn om betydningen av både valutakursen og utenlandske priser for konsumprisveksten. Importprisene i norsk kroner på ferdigvarer, men også halvfabrikata og råvarer som inngår i norsk produksjon til innenlandsmarkedet, er åpenbart av stor betydning.

Prisen på en del norskproduserte varer bestemmes også i stor grad av internasjonale priser eller er i hvert fall påvirket av internasjonale forhold. Det gjelder åpenbart energivarer, metaller og fisk, men også prisingen av andre norskproduserte varer vil påvirkes av prisen på liknende utenlandske varer.

Innenlandske faktorer

Boligkostnader betyr mye for folks økonomi. Vekten til husleie i konsumprisindeksen, som også inkluderer beregnede potensielle leiekostnader for selveiere, er over 18 prosent. En rekke markedsmessige og myndighetsregulerte rammebetingelser spiller inn på husleieutviklingen. Renta har betydning både som kostnad for utleiere og som del av alternativkostnadene for leietagere. Hvis økte renter samlet sett øker husleiene, bidrar det til å redusere Norges Banks evne til å redusere konsumprisveksten.

Lønnskostnader og produktivitet er åpenbart svært viktige inflasjonsfaktorer, i likhet med bedriftenes avanser, både i produksjonen og distribusjonen. Men svingningene i disse nasjonale faktorene er normalt mye mindre enn svingninger i kronekurs og internasjonale råvarepriser.

Lønnsdannelsen

Norges Banks rentesetting påvirker aktiviteten i økonomien og dermed situasjonen i arbeidsmarkedet. I frontfagsmodellen har arbeidsmarkedet i teorien ikke noen direkte betydning for lønnsdannelsen - det er lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor som teller. I praksis er det åpenbart at presset i arbeidsmarkedet har betydning. For det første er det ikke alle som forholder seg til frontfagsrammene. For det andre peker den bakenforliggende teorien i frontfagsmodellen på at lønnsveksten, blant annet på grunn av endringer i presset i arbeidsmarkedet, vil svinge rundt «hovedkursen» gitt av konkurranseutsatt sektors lønnsomhet.

Rentesettinga påvirker altså lønnsutviklingen, men vegen fra endret lønnsvekst til at det slår ut i endret prisvekst antas normalt å være ganske lang.

Dagens inflasjonsutfordring

Pandemien, krigen i Ukraina, utfasing av atom- og kullkraft i Europa og en rekke uheldige naturfenomener har bidratt til høye energi- og råvarepriser, flaskehalser og trøbbel i verdikjeder og mangel på arbeidskraft. Dette er alle viktige faktorer bak den høye prisveksten. De indirekte effektene på konsumprisene av høye priser på innsatsfaktorene er trolig betydelige, og dermed er omfanget av genuint norske forhold i prisutviklingen svært beskjedent.

Når en fjerner energivarer og effekten av reelle avgiftsendringer, er det særlig den sterke prisveksten på importert og norskproduserte jordbruksvarer som er mest iøynefallende. Dette er åpenbart effekter av både internasjonale forhold og årets jordbruksoppgjør, men også av påslagene i varehandelen og prisingen i næringsmiddelindustrien som blant annet påvirkes av de høye energiprisene. Prisveksten på norskproduserte varer utenom jordbruksvarer også er høy. En rekke av varene som defineres som norskproduserte er matvarer. Dermed er også prisveksten i denne gruppen i betydelig grad knyttet til prisene på jordbruksvarer, men også den internasjonale prisutviklingen på sjømat.

Figuren viser at prisveksten på 12-måndersbasis er økt for alle hovedgrupper av leverandører gjennom det siste halvåret. Forskjellene mellom hovedgruppene er imidlertid store. Prisveksten for tjenester hvor arbeidskraftkostnadene er dominerende er spesielt liten, og veksten er fortsatt på et relativt lavt nivå i oktober. Det er nærliggende å tolke dette som en indikasjon på at økt norsk lønnskostnadsvekst så langt er en beskjeden faktor bak inflasjonsøkningen, og at en lønns-prisspiral så langt ikke ser ut til å være i emning.

Utlandet bestemmer

Norges Bank kan senke prisstigningen i Norge gjennom å påvirke etterspørselen og den uregjerlige valutakursen. Men siden den høye prisveksten nesten utelukkende skyldes forhold i utlandet, kan man realistisk sett bare håpe på relativt små effekter sett i forhold til dagens høye prisvekst, og det på ganske lang sikt.

Hvis inflasjonen i utlandet biter seg fast og stabiliserer seg på et høyt nivå skal det mye til for å unngå at det samme skjer hos oss. Uten hjelp fra en kontinuerlig stabil kronestyrking vil nemlig også frontfagsmodellen levere en høy lønnskostnadsvekst i en slik situasjon. Og det er lite som tyder på at Norges Bank har virkemidler som kan styre kronekursen med et minstekrav til presisjon. Så lenge det ikke ligger an til en norsk pris-lønnsspiral, ligger det heller ikke an til en særnorsk høy inflasjon som biter seg fast.