Av styreleder i KS, Bjørn Arild Gram. Kronikken er publisert i VG 1. september 2020.

Da regjeringen satte i kraft de dramatiske tiltakene våren 2020 måtte kommunene og sykehusene bygge beredskap. Norge havnet i en relativt god posisjon for å håndtere den globale pandemien. De kraftige grepene har hatt store konsekvenser, for arbeidsplasser, kommuneøkonomi og for enkeltmenneskers liv og helse. Det er derfor positivt for hele samfunnet at de nasjonale tiltakene gradvis har blitt lettet på. 

Primær smittevernmyndighet 

I Norge har kommunene etter smittevernloven vide fullmakter til å iverksette tiltak for å bidra til bekjempelsen Covid19-pandemien. Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført, kan kommunestyret vedta å iverksette inngripende tiltak overfor befolkningen og virksomheter.

Pandemien har vist klokskapen i at kommunene har denne myndigheten. Det siste halvåret har kommunene ved flere anledninger tatt sitt ansvar og brukt sin myndighet som smittevernmyndighet. De har gjort en formidabel jobb med å håndtere pandemien. Primærhelsetjenestens innsats har gjort at koronapandemien hittil har vært håndterlig for sykehusene. De kommunale helsetjenestene har tatt hånd om et veldig stort antall Covid-19-pasienter. De har testet, kartlagt smitte, diagnostisert og behandlet.  

Nå er vi inne i en ny fase. For at ikke hele samfunnet skal stenge ned igjen, er det viktig å ta tak i smittesituasjonene som oppstår lokalt. KS er enig med helse- og omsorgsminister Bent Høie i at kommunene vil ha en svært sentral rolle i denne fasen av pandemien. Perioden vi har vært gjennom har drillet kommunenes beredskapsapparat. Det er kommunene som er de primære smittevernmyndighetene. Kommunene Frosta, Lillehammer og Indre Østfold er gode eksempler på kommuner som har iverksatt kraftige smitteverngrep lokalt, så resten av samfunnet slapp å bli berørt. 

Det er mange fordeler ved at smittevernarbeidet organiseres lokalt. Det er kort avstand mellom smittevernlegen og innbyggerne og mellom smittevernlegen og ledelsen i kommunen. Kommunen har god kjennskap til de lokale forholdene og kan vurdere behovet for lokale tilpasninger. 

Fortsett som før med en krise på toppen 

Det er også utfordringer med lokalt smittevernarbeid. Det kreves riktig kompetanse for å gjennomføre tester på riktig måte, og for å drive godt smittesporingsarbeid. Det blir i mange tilfeller stor arbeidsbelastning på enkeltpersoner i kommunene. Konsekvensen vil i mange tilfeller være at det blir for lite ressurser igjen til å løse de daglige oppgavene på samme måte og i samme omfang som før.  

Myndighetene har åpnet for å supplere med ufaglært personell som får opplæring i arbeidet, forutsatt at disse arbeider under tett overvåking og veiledning fra faglært personell. Det er bra, og kan gjøre det noe enklere for flere.  

Det er svært utfordrende for kommunene å stå i en krise som strekker seg over så lang tid. Å yte en intens innsats i en krise som varer noen dager eller uker er en ting. Belastning over mange måneder - eller kanskje år - for et helsevesen er krevende. Særlig for et helsevesen som opplever at de har knappe ressurser ellers også, når det ikke er kriser. Det forventes at kommunene skal «fortsette som før» med ulike tjenester til innbyggerne samtidig som de skal teste, drive smitteoppsporingsarbeid, gi informasjon, svare på alle henvendelser, delta på alle informasjonsmøter, rapportere og gjennomføre tilsyn – blant annet.   

Må gis handlingsrom og tillit 

Kommunene har vist stor innsatsvilje og omstillingsevne i denne perioden. Som i Dovre kommune, som i likhet med mange andre kommuner bare har ett legekontor. Hva gjør man da, når det ikke skal være teststasjon og pasienter med luftveissymptomer på legekontoret? I Dovre innredet de en kommunal leilighet som tilfeldigvis ble ledig ved siden av legesenteret til ny «teststasjon». Denne typen løsninger har vi sett utallige av i landets kommuner siden mars. Kommunene har lett etter løsninger for å sikre god nok beredskap og trygghet for innbyggerne.  

Der vi er nå i pandemien, er det spesielt viktig at løsninger for smittevern og beredskap må vurderes ut ifra kommunenes egne behov og forutsetninger. De fleste kommuner har god beredskap, og vi har sett at tiltakene virker så langt.  

Den aller viktigste ressursen for å begrense smitte framover er hver enkelt innbygger. Deg og meg. Men vi vet også at kommunene ønsker og evner å brette opp ermene og gjøre det som kreves av dem for å beskytte egne innbyggere fremover. Det fordrer at kommunene som lokal myndighet gis tillit og handlingsrom til å håndtere pandemien lokalt.

Se mer på https://www.ks.no/smittesporing.