Av Gunn-Marit Helgesen, styreleder KS. Kronikken er publisert i Aftenposten 5. september 2023.

I løpet av høsten skal mer enn 8000 flyktninger fra Ukraina ut av introduksjonsprogrammet, og inn i arbeid. I et møte med partene i arbeidslivet nylig, hadde statsministeren et krystallklart budskap: Hvis vi skal lykkes med å få flyktningene i jobb, må alle bidra. KS slutter helhjertet opp om denne innsatsen - arbeid må være mål nummer en for alle som er i stand til å jobbe. Men det handler ikke bare om å få folk raskt i jobb. Vi må også få dem inn på rett plass - der samfunnet har mest bruk for dem. Og skal vi få til det må vi tørre å investere i flyktningene. Det vil kreve et større politisk løft enn det vi har sett og hørt til nå.

Stort behov for arbeidskraft

Samtidig som norske kommuner har vist en formidabel vilje og evne til å ta imot mennesker på flukt, har sektoren et stort og økende behov for kvalifisert personell. Helse- og omsorgstjenestene står i en særstilling, men det er også stort behov for lærere, barnehagepedagoger, miljøarbeidere og ingeniører. Og det offentlige er ikke alene om å trenge folk.

Et integreringspolitisk skifte

Men hva skjedde med de siste årenes integreringspolitiske mantra om at vi må satse mer på formelle kvalifikasjoner? De aller fleste av ukrainerne har gjennomført en form for høyere utdanning. Det er svært viktig både for samfunnet og for den enkelte at denne kompetansen kommer til nytte.

I møtet hos statsministeren fikk vi presentert en rapport fra en arbeidsgruppe som har sett på tiltak for økt arbeidsmarkedsintegrering av de ukrainske flyktningene. En av konklusjonene er at kommunene må bli bedre på å legge til rette for raske og arbeidsrettede kvalifiseringsløp, som kombineres med mer fleksibel norskopplæring.

KS og kommunene støtter dette. Men vi mener det er avgjørende at vi samtidig klarer å tenke og handle mer langsiktig. For å ta et eksempel: Når en ukrainsk sykepleier blir bosatt i en kommune, må vi først og fremst sørge for at hun raskest mulig kommer inn i lønnet arbeid nettopp i helsesektoren -og ikke i helt andre bransjer. Parallelt med dette må hun lære språket, samtidig som det legges til rette for at hun få mulighet til å utvikle sin kompetanse i et løp fram mot autorisasjon som sykepleier i Norge. I helsetjenesten trenger vi alle hender vi kan få.

Viser til Danmark

Når Danmark kan vise til en sysselsetting på 75 % blant «sine» ukrainske flyktninger, er det en besnærende tanke at vi bør kopiere den danske modellen. Men KS vil advare mot en politikk som kun legger opp til raskeste vei inn i jobb, uten å se hen til hva flyktningene kan og vil, og uten hensyn til hva vi som samfunn trenger. I Danmark har det vist seg å gi dårlig resultat over tid, ved at mange blir mer sårbare på arbeidsmarkedet og faller tidligere ut av arbeid. Det er en reell fare også her, hvis vi ikke fra starten legger vekt på å gi flyktningene en varig tilknytning.

Kompletterende utdanning

Hvis det er en ting vi kan og bør bli bedre på i Norge, så er det å anerkjenne den kompetansen flyktningene har med seg. Da er det nødvendig å styrke de relevante statlige instansene som har ansvar for å vurdere, godkjenne og tildele autorisasjoner. Og når utdanning fra utlandet ikke fullt ut svarer til de kravene vi stiller, må utdanningsinstitusjonene i større grad tilby kompletterende utdanningsløp.

Glemte vi NAV?

Når 8000 ukrainere nesten samtidig treffer arbeidsmarkedet nå i høst, har NAV en formidabel oppgave. Den viktige rollen blir litt for ofte oversett i den konkrete politikken overfor nyankomne flyktninger. Hvorfor blir ikke NAVs virkemidler ytterligere styrket og spisset inn mot de nyankomne flyktningene, når det legges så stor vekt på at nettopp de må raskt i jobb? Dette er konkrete tiltak som kommunene etterspør, og som kan gjøre en forskjell.

Midlertidighet skaper usikkerhet

Det er ikke avgjort hvor lenge flyktningene skal være her. Midlertidigheten skaper usikkerhet, men den trenger ikke være til hinder for at vi kan gjøre smarte grep allerede nå. Klarer vi å få folk i arbeid der vi trenger dem, vil det ikke bare gagne vårt samfunn. Det kan også komme til nytte i gjenoppbyggingen av Ukraina, den dagen det blir trygt og mulig å returnere. For ikke å snakke om verdien den enkelte har av å kunne bidra i arbeidslivet den tiden de er her. Den er nemlig helt uvurderlig.