Nedenfor er KS' høringssvar gjengitt i sin helhet.

Det vises til brev fra Kulturdepartementet av 7. juni 2021 hvor departementet sender forslag om å gjennomføre Europarlamentets og Rådets direktiv (EU) 2019/882 European Accessibility Act, tilgjengelighetsdirektivet, på høring.

Generelt

Formålet med tilgjengelighetsdirektivet er todelt, og har både et indre markedsperspektiv og et rettighetsperspektiv. 

Direktivets indre markedsperspektiv handler om å bedre rammebetingelsene for næringslivet ved at et harmonisert og enhetlig regelverk i EU bidrar til å fjerne hindringer for fri bevegelighet av utvalgte produkter og tjenester. 

Direktivets rettighetsperspektiv handler om å bygge opp under medlemslandenes innsats for å oppfylle sine internasjonale forpliktelser etter FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og sikre bedre tilgang til samfunnet for personer med funksjonsnedsettelser.

Direktivet har i tillegg et forbrukerperspektiv, idet det vil gi eldre og personer med funksjonsnedsettelse tilgang til flere varer og tjenester.

Direktivet har et svært vidt nedslagsfelt og omfatter en rekke produkter og tjenester. Det presiseres videre at det tidvis bare er enkelte elementer i tjenesten, og ikke tjenesten i sin helhet, som omfattes. Det er medlemsstatene som skal sikre at kravene til tilgjengelighet blir overholdt, og dette skal gjøres ved å stille krav til markedsdeltakere.

Direktivet er bygget opp slik at det stilles en rekke bindende krav til produkter og tjenester. Departementet har i høringsnotatet valgt å fokusere på direktivets absolutte krav. Dette innebærer at direktivets frivillige tiltak p.t. ikke foreslås gjennomført i norsk rett. Vi slutter oss til dette.

Departementet anbefaler at gjennomføringen i norsk rett tar utgangspunkt i likestillings- og diskrimineringsloven, og foreslår en ny forskrift som skal sikre universell utforming av produkter og tjenester.

Pliktsubjekter

Det fremkommer av høringsnotatet at tilgjengelighetsdirektivet omfatter en rekke produkter og tjenester og stiller overordnede og funksjonelle krav til tilgjengeligheten av disse.

Tilgjengelighetsdirektivet gjelder på alle samfunnsområder – også for arbeidslivet – og vil kunne bidra til å bedre tilgangen til arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelse.

Direktivet sier ikke selv noe om hvorvidt det er et minimumsharmoniseringsdirektiv eller full-/totalharmoniseringsdirektiv. Hver enkelt bestemmelse må derfor fortolkes for å avgjøre hvorvidt det åpnes for nasjonale tilpasninger som fraviker direktivets krav.

Direktivet stiller krav til tilgjengeligheten til en rekke varer og tjenester. Kravene stilles til produktene eller tjenestene som sådan, og det har derfor, som utgangspunkt, ingen betydning i hvilken sektor produktene eller tjenestene tilbys eller eksisterer. Kravene stilles til produsenter av produktene og til leverandøren av tjenestene, og til andre markedsdeltakere.

I det konkrete forslaget til ny § 18a står det at: «Markedsdeltakere har en plikt til universell utforming av produkter og tjenester».

Det er altså markedsdeltakerne som skal oppfylle kravene i tilgjengelighetsdirektivet. Markedsdeltaker er i høringsnotatet definert som «produsenten, produsentens representant, importøren, distributøren eller tjenesteyteren».

Forholdet til offentlig tjenesteyting er sparsomt berørt. Det er for eksempel noe uklart om interkommunale virksomheter eller virksomheter internt i kommunen er å anse som en markedsdeltaker når disse virksomhetene utvikler IKT-løsninger eller tilbyr tjenester og produkter som er omfattet av direktivet, herunder om det blant annet har betydning at virksomheter er selvkostregulert. Dette bør tydeliggjøres i regelverket.

Dette vil også ha betydning for hvorvidt kommunalt/fylkeskommunalt eide selskaper vil falle inn under unntaket for «mikrobedrifter». Hvis så er tilfelle, bør også KS involveres i arbeidet med å utarbeide retningslinjer og redskaper som letter mikrobedrifters anvendelse av de nasjonale regler som innarbeider tilgjengelighetsdirektivets krav.

Unntak – uforholdsmessig stor byrde

Lovforslaget til ny § 18a første ledd fastslår at markedsdeltakere har en plikt til universell utforming av produkter og tjenester.

I bestemmelsens fjerde ledd fastlås enkelte unntak fra kravene om universell utforming av produkter og tjenester. Plikten til universell utforming gjelder bare i den grad oppfyllelsen ikke krever en betydelig endring av et produkt eller en tjeneste som igjen medfører en grunnleggende endring av dennes grunnleggende art, eller medfører at de aktuelle markedsdeltakerne pålegges en «uforholdsmessig stor byrde».

Dagens likestillings- og diskrimineringslov § 17 oppstiller en unntaksadgang for universell utforming dersom den innebærer en «uforholdsmessig byrde» for virksomheten.

Ordlyden for når unntaket kommer til anvendelse er dermed endret fra uforholdsmessig byrde til uforholdsmessig stor byrde.

Dagens § 18 om krav til universell utforming av IKT ble endret i juni 2021 som følge av gjennomføringen av WAS-direktivet. Endringen trer i kraft 1. januar 2022.  Den reviderte bestemmelsen slår fast at virksomheter har plikt til universell utforming av hovedløsninger for IKT rettet mot eller stilt til rådighet for bruker, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Plikten gjelder likevel ikke dersom den medfører en «uforholdsmessig stor byrde» for virksomheten.

Forslaget til den nye § 18a omfatter produkter og tjenester som faller inn under tilgjengelighetsdirektivets virkeområde og omfatter således ikke bare IKT. Unntaksadgangen for universell utforming foreslås, på samme måte som for IKT, å gjelde dersom det innebærer en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten.

Etter forslag til ordlyd i nye § 18a, synes terskelen for når unntaket skal kunne benyttes for universell utforming av produkter og tjenester skjerpet. Det er usikkert om dette også innebærer en realitetsendring. Det bør foretas en sammenligning av kravene etter tilgjengelighetsdirektivet og gjeldende rett (og WAD-direktivet) for å vurdere om unntaksadgangen vil bli skjerpet. Dette kan etter vårt syn med fordel undergis en nærmere vurdering i det videre lovarbeidet.

To forskrifter

I høringsnotatet foreslår departementet to sektorovergripende forskrifter for universell utforming etter likestillings- og diskrimineringsloven; forskrift om universell utforming av IKT-løsninger og ny forskrift om universell utforming av produkter og tjenester. KS støtter departementets forslag om to sektorovergripende forskrifter for universell utforming etter likestillings- og diskrimineringsloven.

Tilgjengelighetsdirektivet er i seg selv ikke lett tilgjengelig. Vi anmoder således om at forskriftene utformes i et klart og enkelt språk.

Dette har også en side til at kravene som stilles i tilgjengelighetsdirektivet skal være lette å forstå for både markedsdeltakere og innkjøpere.

Nasjonalt tilsynsorgan

KS støtter departementets forslag om at en eksisterende tilsynsmyndighets ansvarsområde utvides til å føre tilsyn med etterlevelse av hele tilgjengelighetsdirektivet. KS støtter også departementets forslag om at Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) etableres som tilsynsorgan i henhold til modell 2 i høringsnotatet. Digdir er en etablert institusjon i Norge og har bred erfaring med tilsyn.

Nasjonalt håndhevingsorgan

KS støtter departementets forslag om at Diskrimineringsnemnda etableres som håndhevingsorgan ettersom nemnda behandler saker om diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven. Det er derfor naturlig at de også i all hovedsak håndhever de nye kravene som pålegges i direktivet. Det er viktig at det foretas en kritisk vurdering av nemndas kompetanse og ressurser som ledd i nye oppgaver.

Økonomiske og administrative kostnader

Oslo Economics har, på oppdrag fra Kulturdepartementet, gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse og vurdert økonomiske og administrative konsekvenser av å gjennomføre direktivets krav i Norge.

Vi savner en nærmere vurdering av de økonomiske konsekvensene for kommunal sektor. Det vil kunne påløpe store kostnader dersom kommunal sektor må skifte ut IKT-løsninger, produkter og tjenester de har anskaffet for å etterleve tilgjengelighetsdirektivet. Dette bør kostnadsberegnes.

Når regelverket om Nødanrop utarbeides, mener vi det er nødvendig at det gjennomføres en grundig administrativ og økonomisk analyse med hensyn til hva som reelt blir kostnadene for 110-sentralene og for legevaktsentralene (Nødnummer 113). I utredningen må det tydelig komme fram om også 116117 (legevakt) kommer innenfor tilgjengelighetsdirektivets bestemmelser om Nødanrop og hva som eventuelt blir administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene.