Publisert: 21.06.2016
Statlige planretningslinjer (SPR) bidrar til å konkretisere nasjonal politikk på viktige områder, sette tema på dagsorden og gi langsiktighet for tema som krever det. Retningslinjene gir støtte i saksbehandlingen for kommunene, for eksempel i møte med utbyggere, konkluderer Asplan Viak i rapporten «Hvordan fungerer statlige planretningslinjer som verktøy i arealpolitikken». Særlig når det gjelder å hevde sårbare interesser som barn og unge og strandsonen er SPR et hjelpemiddel for å balansere og framheve disse hensynene inn til politikerne.
Dersom antallet SPR øker, vil samordningsutfordringene forsterkes
Flere statlige planretningslinjer har sammenhenger som bør ivaretas på en bedre måte. Dette gjelder for eksempel sammenhenger mellom SPR for Klima, SPR for samordnet bolig, areal og transport og RPR for barn og unge. Asplan Viak konkluderer med at det er uheldig om antall I dette prosjektet er det skepsis til at det utvikles mange statlige planretningslinjer for ulike tema. Antallet planretningslinjer bør ikke bli mer omfattende enn de er i dag. Det vil gjøre samordningen i planleggingen vanskeligere for kommunene. Isteden bør nye tema integreres i allerede eksisterende planretningslinjer.
I tillegg er det en utfordring at flere av de statlige planretningslinjene har ikke vært revidert eller gjennomgått på tiår. For eksempel er RPR for barn og unge 21 år gammel. Det er et behov for et system for oppdatering og revisjon, og å se planretningslinjene i sammenheng. Det er også et spørsmål om det burde vært en bedre sammenheng mellom de nasjonale forventningene som kommer hvert fjerde år og behovet for å justere, samordne eller varsle at det kommer nye statlige planretningslinjer. Dette vil gi bedre forutsigbarhet for kommunesektoren for eksempel i arbeidet med planstrategiene etter valget
Veiledning, retningslinje, eller forskrift?
Det at hensynene blir ivaretatt som en retningslinje, og ikke en forskrift eller veiledning, blir sett på som positivt for det kommunale handlingsrommet. Som forskrift blir utøvelsen av hensynet mindre fleksibelt, og som veiledning vil føringene være for svake for å ivareta hensynene. Likevel oppfattes retningslinjene å være for uklare i sin form. Begreper som «kan», «bør» og «skal» brukes om hverandre. Det er et behov for opprydning og tydeliggjøring av planretningslinjer som nettopp retningslinjer. Krav bør løftes over i lov og forskrift.
Behov for lik nasjonal praktisering når det ikke er ulike forutsetninger
Asplan Viak finner at statlige planretningslinjer praktiseres ulikt av regionale myndigheter i ulike fylker med hensyn til bruk av innsigelse. Variasjonene kan ikke knyttes til ulike samfunnsutfordringer eller ulike regionale problemstillinger. For eksempel spenner fylkesmannens bruk av innsigelse knyttet til RPR for barn og unge fra «aktiv» bruk til at innsigelse konsekvent ikke brukes. For statlige planretningslinjer som gjelder hele landet uten regional tilpasning, bør det være lik nasjonal praktisering av et så sterkt virkemiddel som innsigelse.
Forholdet mellom overordnet plan og regulering
Det er en utfordring at det, med grunnlag i SPR, fremmes innsigelse til reguleringsplaner som er i samsvar med kommuneplanens arealdel. Dette skaper uforutsigbarhet, omkamper og gir mye frustrasjon. Det er uheldig for tillitten til plansystemet dersom det ikke er forutsigbarhet for regulering som er i samsvar med vedtatt kommuneplan. Hovedregelen bør være at overordnede planer som er vedtatt med grunnlag i gjeldende statlige planretningslinjer skal gjelde foran den statlige planretningslinjen når det utarbeides underliggende arealplaner.
