Fire års hjemme-alene-fest er over. Forslaget til statsbudsjett for 2018 viser nå voksen-fest-takter i oljepengebruken. Kjedelig, men ganske fornuftig. Oljefondet har blitt veldig stort, mens oljeinntektene trolig har moderert seg for godt. Å legge seg tett på handlingsregeltaket vil derfor uten tvil i løpet av få år måtte medføre store tilpasninger knyttet til oljepengebruken. Tiltak i forkant kan dempe faren for at budsjettet genererer realøkonomisk ustabilitet eller handlingsregelens død. Også nasjonalbudsjettets høye anslag for økonomisk vekst, faktisk og underliggende, kan bidra til økonomisk ustabilitet på kort og lengre sikt. Slike svingninger vil også ramme kommunenes behov for stabile økonomiske rammer.

Innledning
Nasjonalbudsjettet 2018 er som vanlig spekket med informasjon og analyser og vil være lærerikt for mange å studere nærmere. Det har en spesielt viktig funksjon i å legge premissene for statsbudsjettet. Framtiden er som kjent usikker og det er mange forhold en kunne ta opp i en kommentar som dette. Jeg vil se litt på konjunkturvurderingene, noen makroøkonomiske anslag og dra inn et regionalt perspektiv, og se politikkinnretningen i lys av dette. Hovedvekten i kommentaren er imidlertid knyttet til bekymringer om følgene av ustabilitet i verdien av oljefondet.

Statsbudsjettet har mange oppgaver. Det er et første skritt på veien til fremtiden. Velferdstjenester skal produseres og finansieres på kort og lang sikt. Stabilitet og forutsigbarhet i de økonomiske rammebetingelsene for de som skal sørge for velferden er viktig for å kunne få en god tilpasning. Budsjettutformingen kan derfor ikke bare gjøres ut fra konjunkturelle hensyn. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før handlingsregelen som veiviser til å fase oljepenger inn i økonomien snur til å være ett opplegg for å fase dem ut – relativt sett til fastlandsøkonomien. Da må grunntrekkene i konjunkturstyringen endres – nøytrale konjunkturer vil måtte bety svakere vekst i oljepengebruken enn trendveksten i økonomien. Ekspansiv budsjettpolitikk må begrenses til perioder med klare konjunkturtilbakeslag, mens høykonjunkturer bør følges av kontant innstramming. Men utfordringene er større enn det… .

Svingninger i valutakurs og aksjekurser på verdens børser vil med 100 prosents sikkerhet føre til betydelige svingninger i verdien av oljefondet og dermed i 3-prosentbanen. Handlingsregelens formaning om at tilpasningen til store endringer i verdien av fondet skal tas over tid, vil ikke være til stor hjelp i politikkutformingen i slike situasjoner; kanskje særlig ikke i relativt normale konjunktursituasjoner slik som nå.

Konjukturene
Etterspørselen fra petroleumsvirksomheten begynte å falle i andre halvdel av 2013. Oljeprisfallet fra sommeren 2014 forsterket dette og bidro til starten på to og et halvt år med konjunkturnedgang. En kraftig svekkelse av krona, rentenedsettelser og svært ekspansiv finanspolitikk dempet nedgangen. I løpet av tre år fra januar 2013 svekket krona seg 28 prosent, mens styringsrenta ble satt ned med 1 prosentpoeng til bare 0,5 prosent. Oljepengebruken økte fra 2013 til 2017 med 84 milliarder 2017-kroner. Når fallet i investeringene i petroleumsvirksomheten ikke bare flatet ut, men også økte litt gjennom første halvår 2017, fikk den økonomiske veksten såpass mye fart at man kan snakke om konjunkturoppgang. Arbeidsledigheten målt med SSBs arbeidskraftsundersøkelse (AKU) nådde en topp sommeren 2016 med 5 prosent, og ledigheten har i sommeren i år kommet ned i 4,2 prosent. Men kapasitetsutnyttelsen i økonomien er fremdeles unormalt lav, og arbeidsledigheten er fremdeles høyere enn gjennomsnittet siste 25 år.

Utsiktene framover
Blant norske makroøkonomer er det nå en rørende enighet om at konjunkturene ikke bare har snudd, men at konjunkturoppgangen trolig også vil vare en god stund, jfr. tabell 1. Riktignok ventes ikke veksten i BNP Fastlands-Norge å komme langt over trendveksten, men likevel. De sentrale prognosemakerne venter at ledigheten vil falle mer eller mindre kontinuerlig, så langt de «ser», altså vel 3 år. Med anslag bare litt over trendvekst, er det imidlertid ikke mye av negative overraskelser økonomien tåler før den slår tilbake til nedgang. Det blir spennende å se om økte bedriftsinvesteringer, inkludert i petroleumsnæringen, forsiktig konsumoppsving og bedre utenriksøkonomi kan motvirke reduserte impulser fra finanspolitikken og nedgangen i boligbyggingen som er en naturlig konsekvens av et klart fall i boligprisene.

* Rammen i frontfaget ifølge NHO og LO.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene

Hva forklarer de litt høye vekstanslagene til Finansdepartementet? En åpenbar faktor er at kronekursen i Finansdepartementets analyse gjennomgående svekkes i tiden framover, mens de fleste andre venter en viss styrking. I følge SSB (2017) stimuleres aktiviteten og lønnsveksten av en svakere krone, til gitt rente og finanspolitisk innretning. Den økte eksporten og reduksjonen i importandelene mer enn oppveier svakere etterspørsel fra husholdningene som følger av at lønningene ikke holder tritt med prisene på kort sikt. 10 prosent svakere krone øker isolert sett BNP Fastlands-Norge med 0,7 prosent og det nominelle lønnsnivået med 1,2 prosent i løpet av to år. I 2018 legger Finansdepartement til grunn en kronekurs 3-4 prosent svakere enn de siste prognosene til Norges Bank og SSB.

Det er ikke bare anslagene for den løpende økonomiske veksten NB2018 ligger høyere enn andre prognosegiverne. Anslaget for trendveksten er 2,1 prosent mot i underkant av 2,0 prosent i SSB og ned mot 1,5 prosent i Norges Bank. Et høyt trendvekstanslag vil gjerne også heve hele banen for trendnivået. Dermed blir dybden i lavkonjunkturen større. Samtidig reduseres estimatet for oljepengebruken, ettersom bruken tradisjonelt tallfestes som det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Et høyt trendnivå vil normalt innebære at en vurderer det konjunkturelle bortfallet av skatteinntekter i en lavkonjunktur som større. Det vil redusere underskuddet når man regner seg fra det faktiske til det strukturelle. En kan dermed frykte at oljepengebruken er litt undervurdert i NB 2018.

Det regionale perspektivet
Et særtrekk ved konjunkturnedgangen vi nettopp har vært igjennom var store regionale forskjeller. Selv om oljevirksomheten har ringvirkninger til alle geografiske området i Norge, er den åpenbart mye mer nærværende i noen områder enn i andre. Det gjelder spesielt i Rogaland, men også andre vestlandsfylker og også Sørlandet har langt mer slik virksomhet enn landet forøvrig. Utfordringene disse områdene stod overfor medførte at det i 2016 ble bevilget midler til tidsbegrensede tiltakspakker for å bekjempe økningen i arbeidsledighet, først og fremst på Sørvest-landet.

Figur 1 viser resultatet av KS’ fylkesvise nedbrytning av SSB-tall for verdiskapingen, hvor veksten i de ulike næringer vektes med næringsstrukturen i fylkene. Gule liggende søyler viser veksten i denne indikatoren siste fire kvartaler i forhold til tilsvarende ett år tidligere. De lilla søylene viser tilsvarende vekst året før. Figuren illustrerer at veksten har økt i fylker som hadde lav vekst året før, og har blitt redusert i fylker med høy vekst. Det har over tid vært en tendens mot konvergens, men veksten var siste år fortsatt lavest i de områdene som har den sterkeste tilknytningen til petroleumsvirksomheten.

Figur 2 viser resultater fra Norges Banks regionale nettverk. Blå søyler viser veksten i verdiskaping siste 3 måneder, og de røde nettverkets anslag for de neste 6 måneder, begge regnet om til årlig rate. Det er altså det samme bilde for utsiktene for den nære fremtid som for utviklingen i nær fortid: En konvergerende tendens, men fortsatt lavest vekst i de oljetunge områdene. Dette bekreftes også av andre indikatorer som arbeidsledighet og skatteinngang. Til tross for tendensen i retning av konvergens i vekstrater og utsikter til at etterspørselen fra petroleumsvirksomheten kanskje kan ta seg litt opp, vil trolig situasjonen i disse områdene fortsatt forbli relativt svak neste år. Det kunne derfor fortsatt være på sin plass med litt ekstra innsats for å stimulere økonomien i de oljetunge områdene.

Kraftig oppbremsning i oljepengebruk 
Fyrt opp av motkonjunkturelle og strukturelle begrunnelser har veksten i oljepengebruk de fire foregående budsjettene vært formidabel. Med nær 82 milliarder 2017-kroner, er økningen de fire siste årene mer enn 13 milliarder 2017-kroner større enn økningen gjennom hele ti-året før. Økningen i oljepengebruken i de fire årene fra 2007 til 2011, hvor det å bekjempe de realøkonomiske følgene av finanskrisen stod på programmet, var til sammenlikning på knappe 52 milliarder.

I løpet av de senere årene har utsiktene for en videre økning av oljepengebruken blitt kraftig redusert. Det synes å være en ganske unison enighet om at realoljeprisen over tid ikke vil komme langt over dagens nivå. Det er ganske store uutnyttede ressurser, ikke minst i amerikanske ukonvensjonelle oljeforekomster. Bekjempelse av global oppvarming er også et element bak denne vurderingen. Overgangen fra 4 til 3 prosent som «anslaget» på forventet realavkastning på oljefondet, fikk med et pennestrøk avstanden til «taket i handlingsregelen» til nesten å forsvinne, selv om svak krone og sterk oppgang i internasjonale børser verden over har trukket verdien av oljefondet målt i norske kroner opp de siste par årene.

Med et fortsatt negativt konjunkturavvik, eller BNP-gap, virker en liten, men positiv impuls fra budsjettet isolert sett som den riktige medisinen i makro. Omslaget i økningen i oljepengebruk i «dagens» budsjettforslag innebærer likevel en betydelig oppbremsing. Fra 17 milliarder i 2017 til 6 milliarder i 2018. Regnet i forhold til trendnivået til BNP Fastlands-Norge reduseres stimulansen fra om lag 13 til 1,5 milliard 2017-kroner. Men det er altså fremdeles en ekspansiv innretning av budsjettet, om enn liten. Skal vi tro anslagene i NB 2018, er dette noe det må bli slutt på i løpet av inneværende stortingsperiode, hvis en ikke skal komme over handlingsregeltaket. En har riktignok nesten 6 milliarder i buffer til 3-prosentbanen i 2018, men selv om den utnyttes fullt ut vil ikke oljepengebruken kunne holde tritt med trendveksten i fastlandsøkonomien fram til 2021 ifølge NB 2018.

Statens pensjonsfond utland og oljepengebruken
I skrivende stund fremstår anslagene for verdien av Statens pensjonsfond utland, eller oljefondet blant venner, ved inngangen til 2018 som svært forsiktig. Verdien 7. november var innom 8293 milliarder kroner og dermed 167 milliarder over estimatet i NB 2018. Er det mye eller lite? Vel, 3 prosent av 395 milliarder er 12 milliarder, slik at det på marginen kan oppfattes som ganske mye. Til forsvar for Finansdepartementet kan det tillegges at det er betydelig variasjoner i verdsettingen av fondet gjennom ikke bare året, men også gjennom uka og til og med døgnet. I tiden etter at budsjettforutsetningene ble gjort, har fondsverdien til tider vært klart lavere enn anslaget i NB 2018.

(Det er ikke lett å oppspore finfrekvente data for verdiutviklingen av Statens pensjonsfond utland, og det er grenser for hvor ofte det passer å sjekke den løpende verdien på Norges Banks hjemmesider. Ettersom den importveide verdien av norske kroner i løpet av knappe to måneder er svekket med nær 2 prosent, og verdens børser i samme tidsrom stort sett har lagt på seg, virker det ganske opplagt at fondet for ikke lenge siden har vært betydelig lavere.)

Det kan imidlertid virke som om Finansdepartementet nokså systematisk underestimerer fondsverdien ved inngangen til budsjettåret i nasjonalbudsjettene, jamfør figur 3. Figuren viser økningen i verdien av oljefondet ved inngangen til budsjettåret fra året før, målt som andeler av trend-BNP Fastlands-Norge. Sammen med fasiten vises anslagene fra nasjonalbudsjettene gitt knappe 3 måneder før og hvor mye anslagene bommer. For årene 2003 til 2017 undervurderte nasjonalbudsjettene veksten i fondet med i gjennomsnitt 4,6 prosentpoeng av trend-BNP Fastlands-Norge. For disse 15 årene ble fondsverdien undervurdert 9 ganger og overvurdert i bare 3 nasjonalbudsjett.

Fram til 2009 var anslagene veldig gode, fondsverdien ble overvurdert 3 ganger og undervurdert i bare ett budsjett. Derimot ble økningen i fondsverdiene undervurdert i samtlige nasjonalbudsjett fra og med 2010 og til og med 2017-budsjettet, i gjennomsnitt tilsvarende vel 10 prosent av BNP Fastlands-Norge.

En eventuell bevisst praksis med «overforsiktige» anslag vil være uheldig. Det vil nemlig skape et inntrykk av at det alltid vil være noe «å gå på» når det kommer til stykket. Politikerne blir jo i så fall heller ikke stilt overfor forventningsrette alternativer når oljepengebruken skal fastsettes. Tilpasning bør altså være produktet av realistiske vurderinger av de økonomiske forholdene i nåtid og framtid og politikernes eksplisitte tenkning på området. I et kortsiktig perspektiv kan en ikke utelukke at en eventuell strategisk tallfesting i Finansdepartementets analyser i ettertid kan oppfattes som vellykket.

Over tid vil det, i den grad det foregår, ikke være noen god strategi fordi det i noen grad blir gjennomskuet og beslutninger vil bli tatt på et litt feil grunnlag. Jeg vil imidlertid ikke konkludere med at Finansdepartementet faktisk har en slik strategisk atferd. Det er betydelige svingninger i fondsverdien målt i kroner og anslagene i nasjonalbudsjettet på dette punktet fastlegges trolig i lang tid før det publiseres ettersom det vil være så sentralt for størrelsen i handlingsrommet for finanspolitikken. Variasjoner i fondsverdien er utgangspunktet for det jeg vil ta opp i det følgende.

I hovedsak kan man si at verdien av oljefondet bestemmes av tre forhold når man ser bort fra uttak:

  • Oljeinntektene – altså statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten (SNK)
  • Avkastning målt i utenlandsk valuta
  • Utviklingen i kronekursen

Oljefondet har vokst seg voldsomt stort, foret opp med høye oljeinntekter og i de siste årene av en kraftig økning i avkastningen i utenlandsk valuta og av at krona har svekket seg. Fra inngangen til 2013 til 7. november 2017 har fondet mer enn doblet seg med en økning på 92 prosent målt i faste priser eller i snitt 750 milliarder 2018-kroner årlig. Av fondets verdiøkning fra årsskiftet 2012/13 og til utgangen av første halvår i år kan vel 36 prosent føres tilbake til svekkelsen av kronekursen. Den isolerte effekten av en kronekurs som i januar 2013, vil med utgangspunkt i verdiene 7. november i år, være å redusere kroneverdien av fondet med nesten 1600 milliarder. (Forutsatt at den relevante valutakursindeksen hadde fulgt den importveide kronekursen.) Det ville isolert sett ha redusert handlingsregelens krittstrek for oljepengebruk med vel 47 milliarder kroner.

Det er naturligvis isolert sett gunstig for norsk økonomi at oljefondet er stort, men det har også en mindre hyggelig side. «Tillatt» oljepengebruk var tidligere veldig følsom overfor oljeprisen fordi ett års oljeinntekter kunne utgjøre en betydelig andel av fondsverdien. Derimot var avkastningen i utenlandsk valuta og kronekursutviklingen isolert sett av relativt mindre betydning. Negativ avkastning kunne således lenge på 2000-tallet i stor grad kompenseres av nye innskudd ettersom oljeinntektene fram til 2015 var svært store, jfr. figur 4. Fram til nå er det derfor bare ved ett årsskifte at fondet har hatt en lavere nominell verdi enn året før.

Det er imidlertid ingen grunn til å tro at dette vil fortsette slik. Budsjettets antatte oljeinntekter framover er altfor små til å kunne stå imot det som helt sikkert i en ikke veldig fjern fremtid vil komme av fall i aksjekurser og styrking av krona. Anslagene for statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er gjennomgående klart mindre enn 3-prosentbanen. En oljepengebruk på nivå med 3-prosentbanen vil medføre at den løpende avkastningen må være klart over inflasjonen for ikke at ikke fondet skal svekkes i realverdi. I løpet av de siste 15 årene har avkastningen sågar vært negativ 3 ganger, så at dette vil skje ganske ofte synes opplagt.

Det er dermed flere forhold som peker i retning av å ha en klar buffer til 3-prosentbanen i økonomisk normale tider. Utgangspunktet er at en ønsker å bevare realverdien av fondet slik at fremtidige generasjoner også skal ha glede av oljeressursene, som tross alt er endelige. Hvis en ikke har en buffer, vil en ganske fort komme i en situasjon hvor handlingsregelen tilsier en kraftig innstramming av oljepengebruken. Selv om en ikke tar slike justeringer fullt ut på ett år, vil en måtte gjøre betydelige justeringer av retningen på finanspolitikken. Konsekvensen kan bli at man enten strammer til for lite og undergraver handlingsregelens intensjoner eller at budsjettpolitikken blir for innstrammende og destabiliserer økonomien og trekker den ned i lavkonjunktur.

Jeg mener at myndighetene i tillegg til å vise tilbakeholdenhet i oljepengebruken framover og dermed lage rom for en slik buffer, burde meisle ut en robust strategi for hvordan en skal møte store negative endringer i verdien av oljefondet. Jeg tenker da først og fremst i en normal konjunktursituasjon. Ved kraftige konjunkturtilbakeslag som finanskrisen og oljenedturen er slike regler til mindre nytte, bortsett fra å holde kruttet tørt i rolige tider i forkant av krisen.

Sjokk for oljepris versus valutakurs
Langsiktig oljeprisfall fremstår som noe av det verre norsk økonomi kan bli utsatt for. På ett års sikt er det andre trusler som virker vesentlig mer ubehagelig. Det tar normalt lang tid før en endring i oljeprisen slår fullt ut i redusert etterspørsel fra petroleumsnæringen. Oljenedturen vi har vært igjennom er det vanskelig å lære så mye av, ettersom etterspørselsfallet kom i god tid før oljeprisen stupte. Investeringsprosjektene er gjerne store og tar lang tid å ferdigstille, og når de først er i gang vil de ikke stoppes av fall i oljeprisen. Men noen negative effekter vil det også bli på kort sikt.

For handlingsrommet i offentlige budsjetter er det aksjekurser og kronekurs som virkelig teller på kort sikt. Med utgangspunkt i tall fra budsjettet kan effektene av en 10 prosents reduksjon i oljeprisen tallfestes til å trekke 3-prosentbanen ned 600 millioner kroner etter ett år. En 10 prosents styrking av kronekursene vil derimot redusere 3-prosentbanen med 10 prosent, og med utgangpunkt i dagens verdsetting av fondet vil det bety hele 25 milliarder. En endring i avkastningen målt i utenlandsk valuta vil isolert sett ha nøyaktig samme type effekt.

En sterkere krone trekker aktiviteten i økonomien ned og øker isolert sett behovet for stimulerende finanspolitikk. Samtidig vil rommet for stimulanser innenfor handlingsregelen altså reduseres. En styrking av kronekursen som ikke har sammenheng med at økonomien går godt kan derfor være noe av det verre norsk økonomi kan utsettes for.

Hvis en slik «ubegrunnet» styrking av kronekursen kobles sammen med at bunnen faller ut av oljeprisen har man selvfølgelig virkelig laget et utrivelig scenario. Det virker imidlertid svært lite sannsynlig ettersom et fall i oljeprisen normalt fører til at krona svekkes i verdi. Kjelsrud (2017) illustrerer poenget. Hans beregninger på SSBs KVARTS-modell viser at et fall i oljeprisen kan føre til at kroneverdien av oljefondet i mer enn tre år blir høyere enn det det ellers hadde blitt. Det tar altså mer enn tre år med økte oljeinntekter og derpå økte avsetninger i oljefondet før at det har mer enn motvirket kronestyrkingen.

Konklusjoner
En kan frykte at anslagene i Nasjonalbudsjettet for 2018 på noen områder viser litt for stor fart i økonomien, både løpende og underliggende. Nå er makroinnretningen av politikken sett fra et konjunktursynspunkt rimelig veltilpasset selv om SSB og Norges Bank skulle vise seg å være nær det realiserte. Forsiktig stimulans synes isolert sett altså riktig, men egentlig bare i oljetunge områder.

For kommunene vil en overvurdering av sysselsetting og lønnsvekst kunne trekke i retning av at skatteinngangen kan bli lavere enn lagt til grunn i budsjettet. I en situasjon hvor kommunene i likhet med de fleste andre i offentlig forvaltning må forberede seg på strammere budsjetter framover vil dette selvsagt være veldig uheldig. Det kan bety at utgiftene kommer på et litt for høyt nivå og gjør tilpasningen til strammere tider senere enda tøffere.

Optimismen med tanke på trendveksten kan innebære at oljepengebruken undervurderes i NB 2018 ved at lavkonjunkturen blir tillagt for stor dempende virkning på skatteinngangen. Det vil isolert sett kunne bety at oljepengebruken for 2018 blir større enn ønsket, ettersom avstanden til 3-prosentbanen da reduseres. Utfordringene knyttet til fremtidens budsjetter vil derfor bli marginalt større enn det de kanskje hadde blitt med bedre anslag.

Ressursbruken i kommunene legger beslag på en betydelig andel av offentlig forvaltnings inntekter. Lav vekst i oljepengebruken sammen med økt vekst i kostnader fra blant annet aldringen av befolkningen er noe som kommunene selvsagt vil merke klart. Kommunene vil ikke bli spart for innsparinger i statsbudsjettet. Unødvendige svingninger i oljepengebruken og dermed kommunenes inntekter vil vanskeliggjøre en god tilpasning av budsjettene på alle nivåer. Kommunesektoren er derfor i likhet med samfunnet for øvrig i normale tider tjent med finanspolitiske opplegg uten store svingninger.

For ett år siden etterlyste Holden (2016) justeringer av handlingsregelen. Etter kort tid ble ønsket oppfylt og det er 3-prosentbanen som nå danner krittstreken i regelen. Holdens ønsker gikk imidlertid lenger, han ville ha en sikkerhetsmargin til en 3-prosentbane. Behovet kommer klarere fram nå som 3-prosentbanen er akseptert og forstått som et litt høyt anslag på forventet realavkastning. Jeg omtaler krittstreken som et tak. En tilleggsretningslinje kunne være å tallfeste et bånd for hvor stor bufferen til taket bør være under normale konjunkturmessige omstendigheter og når fondet ikke har vært igjennom verdimessige rystelser. En strategisk undervurdering av fondsverdien i nasjonalbudsjettene kan, i hvert fall en stund, ha en slik bufferskapende effekt, men er ikke å anbefale.

Andreassen og Øygard (2017) har noen konkrete forslag om justeringer av handlingsregelen som kan være verd å se nærmere på. Hendriksen (2017) og Harding (2017) etterlyser mer analyse og mere fundamentale endringer i regelen. En revidert handlingsregel som fanger alle eventualiteter har jeg liten tro på finnes. En grundig gjennomtenkning av hvordan en skal tilpasse seg store endringer i fondsverdien er åpenbart på sin plass. Det kan bidra til å unngå en kraftig destabiliserende politikk uten samtidig å bryte handlingsregelens langsiktige intensjoner.

En «ubegrunnet» styrking av kronekursen kombinert med et oljeprisfall vil være noen av det verste av alle verdener: Stort behov for å stimulere økonomien, mens fondsverdi og handlingsregel forlanger kutt. Akkurat denne situasjonen virker lite sannsynlig, men det er svært sannsynlig at man vil oppleve motsetningen mellom store behov for stimulanser og vesentlig mindre handlingsregel-oljepenger til disposisjon. I slike situasjoner er det reglene og oppfølgingen av dem i forkant som hjelper. Når man først er midt i stormen er det ikke regelstyring som gjelder, men at man gjør det som må til.

Referanser
Andreassen, H. M. og S. Øygard (2017): Tre prosent, OK – men av hva?, Dagens Næringsliv 12. oktober, 38. 

Harding, T. (2017): Må få nye regler for oljepengebruk, Dagens Næringsliv 12. oktober, 38. 
Hendriksen, E. (2017): Nye utfordringer krever bedre handlingsregel, meninger, Dagbladets nettutgave 9. september.
Holden, S. (2016): På tide å revidere handlingsregelen, Samfunnsøkonomen nr. 5 2016, 21-26.
Kjelsrud, A. G. (2017): Handlingsregelen og endringer i Statens pensjonsfond utland, Økonomiske analyser, 2/2017, Statistisk sentralbyrå, 32-39.
KS (2017): Kommunene og norsk økonomi, 2/2017, Kommunesektorens organisasjon.
SSB (2017): Konjunkturtendensene, Økonomiske analyser, 3/2017, Statistisk sentralbyrå.