Hvilken myndighet ligger til krisestaben/kriseledelsen og hva er konsekvensen dersom de som fatter vedtak ikke har myndighet til å fatte vedtaket?

Oppdatert 31.03.2020 kl 14.30

De fleste kommuner og fylkeskommuner har i forbindelse med koronakrisen satt krisestab. Krisestaben består som regel av ordfører og eventuelt varaordfører, kommunedirektør, aktuelle kommunalsjefer, etatssjefer eller ledere på tilsvarende nivå. Krisestab, eller kriseledelsen, er ikke et folkevalgt organ etter kommuneloven, og derfor heller ikke et organ hvor det kan fattes beslutninger. Når det gjelder hastesaker etter § 11-8 kan ordføreren få tildelt myndighet til å treffe vedtak i hastesaker, også i saker som har prinsipiell betydning, så lenge lovens vilkår for å treffe hastevedtak er oppfyllt. Dersom kommunestyret har delegert myndighet til krisestaben, anbefales det at kommunestyret endrer delegeringsreglementet i tråd med kommuneloven av 2018, slik at beslutningene legges i linjen, det vil si henholdsvis til folkevalgte organer, ordfører eller til administrasjonen. Krisestabens funksjon er å oppdatere seg på situasjonen og drøfte hva som bør gjøres i den oppståtte situasjonen. Når krisestaben er enige om hva som må gjøres må de vurdere hvem det er som kan ta beslutningene. Er saksforholdet delegert til kommunedirektøren, er det kommunedirektøren som tar beslutningen. Ligger saksforholdet til det politiske nivået, må kommunedirektøren utrede saken og lederen av det aktuelle folkevalgte organet (kommunestyret, formannskapet, utvalg med beslutningsmyndighet) må sette saken på saklista og innkalle til møte (evt fjernmøte) i organet. Først når organet har fattet vedtak kan kommunedirektøren iverksette vedtaket.

Dersom vedtak blir fattet av administrasjonen eller av folkevalgte organer som ikke har myndighet til å fatte vedtaket, kan vedtaket bli opphevet eller erklært ugyldig. I saker hvor det utøves myndighet overfor enkeltpersoner eller næringsliv, kan dette få betydelige konsekvenser både for kommunen/fylkeskommunen og øvrige berørte parter i ettertid.

Kan kommunestyret eller fylkestinget generelt delegere «all» kompetanse i et vedtak, eller må det delegeringen gis på nærmere angitte saker?

Den spesielle krisesituasjonen vi står ovenfor nå kan medføre et ekstra behov for å delegere kompetanse. Kommunestyret eller fylkestinget har vid adgang til å delegere, og det samme kan andre folkevalgte organer ha hvor det er adgang til videredelegering. Kommuneloven fastsetter likevel grenser for delegering. For eksempel kan prinsipielle saker ikke delegeres til enkeltpersoner, som for eksempel ordføreren eller kommunedirektøren. Imidlertid kan ordføreren få tildelt myndighet til å treffe vedtak i hastesaker, også i saker som har prinsipiell betydning, så lenge lovens vilkår for å treffe hastevedtak er oppfyllt. KS har fått spørsmål om det for øvrig er adgang til helt generelle delegeringsvedtak, for eksempel slik at «all kompetanse» som er lagt til kommunestyret delegeres til formannskapet så langt loven ikke er til hinder for det.

Den tradisjonelle forståelsen av delegering innebærer at det er adgang til å tildele et organ eller en enkeltperson, som man har organisasjons- og instruksjonsmyndighet over, myndighet til å treffe avgjørelser i nærmere angitte saker. Denne definisjonen er blant annet lagt til grunn i forarbeidene til ny kommunelov, se Prop.46 L (2017-2018) punkt 9.5. Det er etter vår oppfatning derfor neppe adgang til å generelt delegere «all» kompetanse fra kommunestyret/fylkestinget til formannskapet/fylkesutvalget, selv om den lovbestemte kompetanse blir liggende i kommunestyret. Kommunestyret eller fylkestinget bør konkret nevne hvilken myndighet som blir delegert. Vi anbefaler at kommuner og fylkeskommuner holder fast ved denne lære også i dagens krisesituasjon, og man derfor knytter delegering til nettopp «nærmere angitte saker».

Hvem kan delegere myndighet fra kommunestyret/fylkestinget til formannskapet/fylkesutvalget?

Det generelle svaret er at de alminnelige delegeringsreglene gjelder. Det er det organet i kommunen eller fylkeskommunen som har fått delegert kompetanse, eventuelt som har delegert hjemmel direkte i lov, som har beslutningskompetansen. Dersom det i dag er kommunestyret/fylkestinget som er tillagt kompetansen, er det således kommunestyret/fylkestinget selv som må beslutte å delegere sin kompetanse innenfor det loven tillater. Det er altså ikke adgang til å delegere hvor loven legger beslutningsmyndighet til kommunestyret eller fylkestinget «selv».

Dersom det som følge av situasjonen nå er behov for å utvide andre folkevalgte organers eller administrasjonens beslutningskompetanse, anbefales kommunestyret eller fylkestinget å benytte ny forskrift om fjernmøter for drøfte spørsmålet om å utvide delegeringsadgangen, herunder eventuelt også å endre fastsatt reglement. Det kan fastsettes at slik delegering skal gjelde i begrenset tid.

Videre er det viktig å være oppmerksom på at allerede eksisterende delegeringshjemler og lovbestemmelser kan påvirkes av den situasjonen vi er i, men det må vurderes konkret.

Er det utvidet adgang til å gjennomføre møter via skriftlig korrespondanse etter kommunelovens § 11-8 Hastesaker som følge av koronasituasjonen?

Det er ikke utvidet adgang til å avholde møter via skriftlig korrespondanse som følge av koronasituasjonen. Midlertidig forskrift fra departementet om utvidet adgang til å holde fjernmøter gir ikke hjemmel for skriftlig behandling, men fraviker øvrig krav ved avholdelse av fjernmøter.

Dersom en sak skal behandles skriftlig, må vilkårene i kommuneloven § 11-8 om hastesaker være oppfylt. Det stilles her strenge krav. Skriftlig saksbehandling kan i utgangspunktet bare brukes når det er nødvendig å avgjøre saken før neste ordinære møte, og det enten ikke er tid til å avholde ekstraordinært møte eller saken ikke er så viktig at ekstraordinært møte anses nødvendig. Vi anbefaler at folkevalgte organer tar den nye forskriften om fjernmøter i bruk så langt det er mulig framfor å bruke hastebestemmelsen.