Denne artikkelen gir noen betraktninger rundt hvordan den økonomiske krisen påvirker de frie inntektene reelt, når vi ikke tar hensyn til andre økonomiske krisetiltak enn den midlertidige reduksjonen i arbeidsgiveravgiften. Den er basert på de samme anslagene som ble presentert i disse to artiklene på ks.no:

Økonomiske koronatap i kommunesektoren 

Reviderte skattetapsberegninger av covid-19-krisen

Våre beregninger per 30. april er basert på SSBs makroøkonomiske prognoser fra 24. mars som blant annet hadde en vekst i gjennomsnittlig årslønn på 2,0 prosent, mot anslaget i nasjonalbudsjett for 2020 (NB2020) på 3,6 prosent. Hvis SSBs prognose skulle slå til, vil pris- og kostnadsutviklingen som ikke har direkte med covid-19 å gjøre (den kommunale deflatoren), trolig også endres markert sammenliknet med anslaget fra NB2020 på 3,1 prosent. Lønnsandelen i deflatoren er vel 60 prosent. Dersom lønnsveksten i kommunesektoren blir den samme som SSBs anslår for økonomien samlet, vil deflatoren reduseres med i underkant av 1,0 prosent. I tillegg kommer effekten av den midlertidige reduksjonen av arbeidsgiveravgiften, som kan anslås å redusere deflatoren med 0,3 prosent.

Skattetapet innebærer i sin helhet - isolert sett - en tilsvarende reduksjon i de frie inntekter. Verdien av reduserte lønnskostnader i kommunesektoren kan fremstilles på ulike måter. Med utgangspunkt i det reelle nivået på frie inntekter som ble lagt til grunn i NB2020[1] kan denne lettelsen anslås til 5,5 mrd. kroner, inkludert effekten av redusert arbeidsgiveravgift. De frie inntektene kan således anslås reelt å ville bli redusert med 3,5 mrd. kroner (som må kompenseres).

I disse regnestykkene har lønnsveksten en dobbel funksjon som også demper usikkerheten: Høy lønnsvekst reduserer skattetapet, men øker også kostnadene. Virkningen på kommunesektorens påløpte skatteinntekter i 2020 av en alternativ lønnsvekst vil naturlig øke ut over året og være størst i de to månedene som ikke er av betydning for den bokførte skatteinngangen i 2020. Betydning av alternativ lønnsvekst for skatteinngangen reduseres i forhold til hvordan dette normalt vil virke som følge av at sysselsettingen blir vesentlig lavere enn lagt til grunn i budsjettet. Skatteinngangen knyttet til feriepengeutbetalingene er også uavhengig av årets lønnsvekst, men av fjorårets. Det er ingen tilsvarende tidsforsinkelser i virkningen av deflatoren. Skulle årslønnsveksten for økonomien samlet og i kommunesektoren bli 0,5 prosent høyere enn lagt til grunn, vil det kunne øke skatteinngangen med 0,6 mrd. kroner og redusere lettelsen fra deflatoren med 1,3 mrd. kroner. En lønnsvekst på 2,5 prosent vil dermed reelt kunne redusere de frie inntektene med 4,2 mrd. kroner.

En kan ikke utelukke at veksten i gjennomsnittlig årslønn for hele økonomien, som påvirker skatteinngangen, blir lavere enn den signaliserte lønnsveksten i frontfaget som også setter rammene for lønnsoppgjøret i kommunesektoren. Det kan være resultatet av enda svakere lønnsglidning utenom frontfaget, enn for frontfaget. Effekten kan forsterkes ytterligere hvis frontfagsoppgjøret overvurderer egen lønnsglidning og dermed signaliserer et for høyt frontfagsoppgjør. En slik asymmetri vil redusere realverdien av de frie inntektene.

Noe under 40 prosent av veksten i den kommunale deflatoren kan tilbakeføres til utviklingen i prisene på varer og tjenester som kommunesektoren kjøper. De store makroøkonomiske effektene kan også komme til å bidra til at den prisutviklingen påvirkes. Som beskrevet i artikkelen om de samlede tapene av covid-19, er det imidlertid kraftige virkninger i forskjellige retninger så vi har ikke villet legge noe annet til grunn enn det som ble lagt til grunn i NB2020.


[1] Dette er det relevante dersom en forutsetter at kommunesektoren vil bli kompensert slik at realverdien av de frie inntekter blir som lagt til grunn i NB2020.