Naturmangfoldlovens virkninger i kommunene

​

Kommunene har etter at NML ble implementert, blitt nødt til å vurdere naturhensyn i noe sterkere grad nå enn før. Det ser ikke ut til at utfall av saksbehandling er vesentlig endret om man sammenligner med før-situasjonen. Det største problemet i dag er kapasitet for saksbehandlere og prioritering av ressurser. Det etterspørres mer kursing/veiledning fra regionalt og sentralt hold. Om lag halvparten av kommunene har egne databaser med kartfestet miljøinformasjon og kommunene har i stor grad gjort de registeringer de er pålagt av FM, men ajourføring og vedlikehold av databaser er ressurskrevende oppgaver som ikke blir prioritert. I mange tilfeller er også kartgrunnlaget gammelt eller for grovmasket i forhold til kommunens behov.

Lokal beslutningsmyndighet om vern og bærekraftig bruk kan styrkes gjennom brukermedvirkning og dialog i forbindelse med planprosesser eller revisjoner av verneplaner. Videre bør det opprettes faste kontaktflater mellom forvaltning og næringsaktører/-interesser. Slike kontaktpunkter vil bedre dialogen og skape bedre forståelse mellom brukersiden og vernesiden.

I arbeidet med å utvikle det lokale handlingsrommet til VOS foreslår styremedlemmer blant annet å styrke handlingsrommet gjennom å endre ansettelsesforholdet til sekretariatet og å gi styret større innflytelse over prinsipielle avklaringer/tolkning av lovverket. Andre forslag er å videreutvikle styrets rolle i forhold til verdiskaping i og i tilknytning til verneområdene. Det etterlyses også bedre økonomiske tilskuddsordninger, blant annet for å motivere kommunene til å påta seg forvaltningsansvar for naturreservater og landskapsvernområder.