EU har over tid stått overfor mange og store utfordringer på digitaliseringsområdet. Medlemsland, by og land, har ulike forutsetninger for å lykkes med den digitale transformasjonen; digital kompetanse er ulikt fordelt, det samme er kapitalen og de digitale drivkreftene, og investeringer i digital infrastruktur varierer.

Så sentralt for den brede samfunns- og næringslivsutviklingen anses imidlertid digitaliseringen, at politikkområdet har blitt prioritert i toppen av EUs strategiske agenda i perioden 2019-2024. Målet er en digital transformasjon av hele unionen og de øvrige frimarkedsstatene, herunder også Norge, som setter mennesket i sentrum.

I kjernen innebærer det å «sette mennesket i sentrum» for EUs del å aktivt fremme den digitale teknologi- og tjenesteutviklingen, samtidig som innbyggernes grunnleggende rettigheter ivaretas – med særlig vekt på cyber-sikkerhet og personvern.

En felles retning for digital transformasjon

Basert på dette grunnlaget, la Kommisjonen i februar i år frem en egen europeisk strategi på digitaliseringsområdet, The European Digital Strategy. Strategien bygger på tre pillarer:

-        Teknologien som utvikles skal funke og gjøre en forskjell i vanlige folks liv

-        Den digitale økonomien skal være både rettferdig og konkurransedyktig

-        Det digitale samfunnet skal være åpent, demokratisk og bærekraftig

Med dette settes det retning på det europeiske digitaliseringsarbeidet, og trykket øker på felles innsats og på tvers-samarbeid – både mellom de europeiske politikkområdene, og mot medlems- og de øvrige EØS-statene.

Hva dette betyr for oss

Norge ligger allerede langt, og i mange tilfeller lengre, fremme på digitaliseringsfronten enn sine europeiske brødre. Den norske utviklingen drives altså i stor grad fremover av hjemlige krefter, satsninger og initiativ.      

Ei heller digitalisering som politikkområde er imidlertid upåvirket av Europa, og som den norske regjeringen signaliserer gjennom sitt arbeidsprogram for samarbeidet med EU i 2020, følger de opp de overstatlige bevegelsene tett – både den nye europeiske strategien spesielt, og den offensive europeiske digitaliseringssatsingen generelt.

Fjoråret ble markert av en egen og etter hvert velkjent digitaliseringsstrategi for offentlig sektor i Norge, Én digital offentlig sektor. Denne var inspirert av europeisk tenkning rundt livshendelser, og forplikter til utstrakt på tvers-samarbeid i utviklingen av digitale tjenester – både mellom sektorer og forvaltningsnivåer.

Parallelt jobber regjeringen med påvirkning og oppfølging av større pågående prosesser i EU, som vil føre med seg både insentivstrukturer, rammeverk og regelverk. Med andre ord vil norske kommuner og fylkeskommuner, så vel som den norske stat, få både «gulrøtter» og forpliktelser å forholde seg til, nå når digitaliseringen skyter fart i resten av Europa.

WiFi til folket

Et eksempel på et lokalorientert insentiv er EU’s tilskuddsordningen WiFi4EU, som er et av tiltakene for å sikre Internett-tilgang av god kvalitet til rimelige priser, blant Europas innbyggere. Bred Internett-tilgang i befolkningen er en forutsetning for å lykkes med menneskesentrert digitalisering, og denne ordningen gir spesifikt europeiske kommuner muligheten til å søke om midler til å etablere gratis og åpent tilgjengelig WiFi i sine offentlige rom, slik som parker, torg, offentlige bygninger, bibliotek, helsesentre og museer. 34 norske kommuner fikk tilskudd gjennom ordningen i 2018, og 20 fikk det i 2019.  

Forpliktelser – og hjelpemidler

På forpliktelsessiden – som riktignok også må ses på som hjelpemidler for sikker og offensiv digitalisering – ligger tre regelverk i horisonten, som norske myndigheter jobber med å revidere og/eller innarbeide i norsk lov: 

-        Felleseuropeisk rammeverk for elektronisk kommunikasjon: Det nye rammeverket, den såkalte ekomkodeksen, er vedtatt i EU, og danner også grunnlaget for vår nasjonale regulering på ekomområdet. Arbeidet med å gjennomføre det nye regelverket i nasjonal rett gjennom en revisjon av ekomloven med tilhørende forskrifter startet i 2019, og vil fortsette i 2020. Medlemslandene skal gjennomføre det nye regelverket i nasjonal rett innen utgangen av 2020. Den nye kodeksen innebærer en modernisering av dagens regelverk, og skal stimulere til konkurranse som driver for investeringer, bidra til utbredt tilgang til og bruk av høyhastighetsnett i hele EU, styrke det indre marked, og styrke forbrukerrettigheter.

-        Regelverk om fri flyt av ikke-personrelatert data: Det foreligger et forslag til regelverk i EU, som skal sikre at data som ikke kan knyttes til enkeltpersoner skal kunne lagres og behandles fritt i EU/EØS, og den norske regjeringen følger opp forslaget tett. Norge er blant foregangslandene, når det gjelder deling av data som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, og vi har derfor erfaringer som etterspørres av EU. Forslaget er initiert på bakgrunn av behovet for dataflyt på EUs indre marked, både mellom foretak i næringslivet, og mellom myndigheter og næringsliv.

-        Regelverk for viderebruk av offentlige data (PSI-direktivet): Formålet med PSI-direktivet er å fremme viderebruk og gjenbruk av offentlige data. Den norske regjeringen vil også i 2020 følge opp EU tett for å revidere direktivet, etter at Rådet og Kommisjonen ble enige om et kompromiss i januar 2019, som blant annet medførte en utvidelse av anvendelsesområdet, inkludert opprettelsen av en liste med høyverdige datasett og krav om å tilby datasett gjennom API (Application Programming Interface). For kommunal sektor er det spesielt API-kravet, men også listen over høyverdige datasett, som er mest interessant. Førstnevnte kan bli kostbart om innføringen blir gjort for raskt og i utakt med at gamle systemer byttes ut, mens listen over høyverdige datasett er aktuell fordi kommunal sektor i dag vedlikeholder kartdata med pengene man får for å selge dem iblant annet meglerpakker. Hvilke datasett som inkluderes på listen, avgjøres gjennom forhandlinger.

Utover de tre sentrale regelverkene, prioriteres samarbeidet for å bedre sikkerhet og personvern i den digitale verden også høyt. Særlig foregår dialogen om sikkerhets- og personvernregulering på europeisk nivå tett og løpende.

KS’ politiske prioriteringer
Også KS sine politiske prioriteringer for perioden 2020-2023, Mange bekker små, har i seg forventninger til kommuner og fylkeskommuner som går hånd i hånd med europeiske insentiver og forpliktelser.

Blant annet forventes det at kommunene og fylkeskommunene oppgraderer fysisk og digital infrastruktur hos seg – i tråd med felleseuropeisk rammeverk for e-kommunikasjon, og derigjennom også norsk ekomlov.

Tilsvarende er også Mange bekker små «menneskesentrert» i sin tilnærming til digitalisering og tjenesteinnovasjon, der det vektlegges at innbyggerne skal oppleve reell mulighet for digitalt førstevalg, og at de digitale tjenestene som utvikles både lokalt og i nasjonalt fellesskap skal være relevante, brukervennlige og ikke minst tilgjengelige for alle. Samtidig forventes det eksplisitt av kommuner og fylkeskommuner at de utvikler nye løsninger med utgangspunkt i innbyggernes behov, i tillegg til at de utnytter tilgjengelig teknologi på en trygg og sikker måte og lærer av hverandre. Alt dette er i tråd både med den europeiske strategiske tenkningen rundt digital transformasjon, med tiltak slik som WiFi4EU, og den offensive europeisk reguleringen på sikkerhet- og personvernområdet.

Sammen legges det offensivt til rette for at Europa, Norge og våre norske lokalsamfunn digitaliserer til nytte – og i sikkerhet – både for samfunn og enkeltmennesket.

FNs bærekraftmål er en rød tråd gjennom arbeidet i EU, KS og kommunene. Et digitalt Europa berører bærekraftmålene om innovasjon, mindre ulikhet og bærekraftige byer og samfunn.