Hvis kommunen fastsetter slik forskrift, er det viktig at den sikrer mulighet til nødvendig forflytning av varer og personell som skal dekke kritiske samfunnsfunksjoner. 

Hindringer for næringsutøvelse bør kun brukes når det er helt nødvendig av smittevernhensyn.

En rekke kommuner i medhold av smittevernloven § 4-1 har truffet vedtak om karantene og annet for innbyggere som forflytter seg fra en kommune til en annen kommune i landet. Vedtak etter § 4-1, 1. ledd bokstav d om begrensninger i personers bevegelsesfrihet kan gjelde for inntil syv dager. Deretter må det treffes nytt vedtak.

Kompetansen til å treffe slike vedtak er lagt til kommunestyret, eller til det organ/administrasjonen som kommunestyret har delegert kompetansen til. Etter smittevernloven § 4-1, 5. ledd, 2. setning kan kommunelegen treffe vedtak i hastesaker.

Kommuner bør ved slike vedtak ta hensyn til at personell kan ha behov for å forflytte seg fra en kommune til en annen kommune for å oppfylle samfunnskritiske funksjoner.

Samfunnskritiske funksjoner
KS anbefaler at de kommuner som har vedtatt, eller vurderer å fatte slike vedtak, vurderer å gjøre unntak der det er nødvendig av hensyn til samfunnskritiske funksjoner.

Lenkeblokk Icon KS om samfunnets kritiske funksjoner

En unntaksbestemmelse kan for eksempel være:

«Forskriften/bestemmelsen i forskriften gjelder ikke for personell som er listet opp i DSB sin definisjon av samfunnskritiske funksjoner når dette er strengt nødvendig for å opprettholde forsvarlig drift av kritiske samfunnsfunksjoner.»

Kommuner bør også vurdere hvorvidt det skal åpnes for å gjøre andre unntak for eksempel for forflytninger hvor det er nødvendig av hensyn til arbeidsplasser. Det kan blant annet i den vurderingen tas hensyn til hvilke tiltak virksomheten har gjort for å hindre smittefare. Et unntak kan for eksempel formuleres slik:

«I de tilfeller hvor forflytting av personell er nødvendig for å sikre tilgjengelig mannskap for fortsatt drift av verk/prosjekter/bedrifter eller for å opprettholde logistikk inn til, og ut fra virksomheter, kan det etter søknad gjøres unntak».  

Da disse vedtak vil ramme en vid krets av personer, er de å regne som en forskrift etter forvaltningsloven § 2, 1. ledd c. Forvaltningsloven § 37 fastsetter mange særregler for saksbehandling i en krisesituasjon. Forhåndsvarsling kan unnlates. Da forskriften er tidsbegrenset, er det heller ikke krav til kunngjøring i lovdata, men forskriften skal varsles på andre hensiktsmessige måter, for eksempel gjennom kommunens nettsider. Det gjelder et utredningskrav, selv om omfanget av utredningen må tilpasses situasjonen..

Kommunene må som en del av vurderingene gjøre seg kjent med de nasjonale vedtak, anbefalinger og råd.