Mye tyder på at fastlegene gjør langt større nytte for seg ved å behandle pasienter med akutt sykdom og pasienter med kroniske sykdommer
Professor emeritus Anders Grimsmo
Lenkeblokk Icon Last ned rapporten (PDF)

Lege og samfunnsmedisiner Dag-Helge Rønnevik, kommuneoverlege Betty Pettersen og professor emeritus Anders Grimsmo er forfattere av rapporten, som ble laget på bestilling fra KS. Onsdag 15. januar presenterte de resultatene for blant annet Legeforeningen og KS. 

I studien finner de blant annet at fastlegene mangler tilstrekkelig kompetanse på området forebygging og helsefremming og at kommunene mangler struktur for samarbeid mellom legene og resten av kommunehelsetjenesten.

Bør se på bemanningen på legekontoret

Professor emeritus i samfunnsmedisin, Anders Grimsmo, mener resultatene av studien bør tas med inn i en større diskusjonen om fastlegeordningen og i diskusjonen rundt samhandling og samarbeid. Det er hevet over tvil at fastlegene har mye å gjøre og at dagens ordning ikke er tilpasset behovene som den demografiske utviklingen tilsier.

- Vi må diskutere hvilke oppgaver fastlegene bør ha. Mye tyder på at fastlegene gjør langt større nytte for seg ved å behandle pasienter med akutt sykdom og pasienter med kroniske sykdommer sammenlignet med forebyggende legemiddelbehandling for f.eks. høyt blodtrykk og kolesterol, sier Grimsmo. 

- Så mener jeg vi bør se på bemanningen på legekontoret. I Norge er mange fastlegekontor bare bemannet med helsesekretærer i tillegg til legene. I Norge på 70-80-tallet og i sammenlignbare land i dag er det vanlig å ha bemanning fra flere ulike yrkesgrupper på legekontoret. Det gir en mulighet for et bredere tjenestetilbud til innbyggere med sammensatte lidelser, f.eks.  med veiledning, opplæring og støtte til pasienter.

Grimsmo mener også at vi må se på samarbeidet mellom kommunene og fastlegene.

- De vet for lite om hverandre. Strukturer for et bedre samarbeid finnes, men blir i liten grad benyttet i mange kommuner, sier Grimsmo.

Overrasket over at vi ikke snakker om dette

Anders Grimsmo har forsket på primærhelsetjenesten i store deler av livet. Han er derfor ikke spesielt overrasket over resultatene av studien som speiler en tilbakegang av helsefremming og forebygging i allmennpraksis over lang tid.

- Det eneste som overrasker meg litt er at vi ikke har snakket mer om dette. I den pågående debatten om fastlegeordningen snakkes det mye om hvor mye de administrative arbeidsoppgavene til fastlegene tar opp for mye av tiden deres. Det vi finner er at det er tid gått med til forebyggende legemiddelbehandling som har vokst mest og over lang tid.

Strukturene gjør forebygging vanskelig

Rapporten viser blant annet at fastlegene mangler tilstrekkelig kompetanse og ferdigheter innen helsefremming og forebygging. I studien kommer det også frem at organisering, strukturer og finansieringsordninger i primærhelsetjenesten på flere måter går gjør helsefremmende og forebyggende arbeid vanskeligere.

Studien viser at fastlegene bruker mye tid på forebyggende legemiddelbehandling og pleie- og omsorgstjenester – tid som alternativt kunne vært brukt til helsefremming og annen forebygging.

Forskerne finner videre at det er et gap mellom de forventningene myndighetene har hatt til fastlegenes helsefremmende og forebyggende arbeid og den faktiske virksomheten. Myndighetene har lagt til rette for at fastlegene skal bidra til folkehelsearbeidet lokalt, men seks år etter at ny folkehelselov ble innført har samarbeid mellom kommunene og fastlegene på dette feltet knapt kommet i gang.

Fakta om forskningsrapporten

Forskerne har gjennomført en kvalitativ studie og sett på

  • hvilke erfaringer har fastlegene med helsefremmende og forebyggende arbeid og hvilken plass har det i allmennpraksisen?
  • hvilken kontakt og erfaringer har fastlegene med kommunens folkehelsearbeid?
  • Hva påvirker helsefremmende og forbyggende arbeid i allmennpraksis og i samarbeidet med kommunen negativt/positivt?

Forskerne finner at:

  • det er et gap mellom de forventningene myndighetene har hatt til fastlegenes helsefremmende og forebyggende arbeid og den faktiske virksomheten.
  • myndighetene har lagt til rette for at fastlegene skal bidra til folkehelsearbeidet lokalt, men seks år etter at ny folkehelselov ble innført har samarbeid mellom kommunene og fastlegene på dette feltet knapt kommet i gang.
  • organisering, strukturer og finansieringsordninger i primærhelsetjenesten går på flere måter i disfavør av helsefremmende og forebyggende arbeid.
  • fastlegene bruker mye tid på forebyggende legemiddelbehandling og pleie- og omsorgstjenester – tid som kunne vært brukt til helsefremming og annen forebygging.
  • fastlegene mangler kompetanse og ferdigheter innen helsefremming og forebygging