For mange kan det å ikke takle digitale utfordringer være forbundet med skam.
Birger

Mørkt treverk. Sofaer og stoler fra 1970-tallet. Tepper og små kaffebord. Biblioteket i Hokksund har ennå ikke åpnet. De som er på jobb tusler rundt med bøker i hendene, setter ut håndsprit og taster på datamaskiner.

Birger peker bort mot kursavdelingen. For øyeblikket tomt, men som regel en arena der mennesker får hjelp til å takle digitale utfordringer. Gjennom flere år har Birger fått en forståelse for hvordan han skal hjelpe folk på best mulig måte.

Generiske datakurs har liten effekt

Birger begynte med Seniorsurf i 2015. Her hjalp han eldre med data på Deichmanske bibliotek på Stovner i Oslo. Kursene holdt han for større grupper. Selv om alle satt pris på undervisningen, skjønte Birger etter hvert at han egentlig ikke hjalp noen. Forutsetningene var så forskjellige, og kurset var for generelt.
I 2011 tilbød han en-til-en-undervisning for første gang. Det ble starten på en liten reise.
"Vi må møte hver enkelt der de er", sier Birger i dag. "Ofte klarer ikke folk å formulere sine egne digitale problemer. Jeg løser det med et brukerintervju. Her finner vi ut hva de faktisk trenger hjelp til. Ikke minst bidrar intervjuet til å oppnå tillitt".

Sterke følelser blant brukere

Tillitt kan være avgjørende. Det er mange følelser i sving i møtet mellom mennesket og datamaskin. Folk kan være både utålmodige, fortvilte og sinte når de oppsøker hjelp. Offentlige tjenester på nettet kan føles påtvungne, og for mange er det en situasjon de ikke vil være i.
"Folk er ikke stolte over å befinne seg på skolebenken igjen", sier Birger og tenker særlig på de eldre. For mange av dem, som i utgangspunktet er vant til å mestre livet, kan det å ikke takle digitale utfordringer være forbundet med skam.

Suksess uten ressurser

«Da jeg begynte med en-til-en-kurs, skjønte jeg raskt at det var dette som virkelig hjalp folk. Å gå fra å lære hvor av-og-på-knappen er til å være selvgående tar rundt 15 timer,» forteller Birger.
Tillittsbasert og personlig oppfølging viste seg å være like virkningsfullt som populært.
«Ventelistene vokste, og snart var listene fulle fem måneder fremover i tid,» sier Birger.
Undervisningen var kanskje en suksess, men ressursene uteble. Birger sprengte sin egen kapasitet. Han måtte finne en ny metode for undervisningen.

Effektiv og personlig opplæring

Det er som regel to måter folk trenger hjelp på. Noen trenger hjelp til bestemte problemer. For eksempel offentlig pålogging eller det å skrive ut et dokument. Det er gjerne yngre brukere som har slike behov. Andre må ha generell opplæring – de trenger en trygghet for å komme i gang. Det gjelder gjerne eldre brukere. Likevel er alle på ulikt nivå og må bli møtt der de er. Hvordan skal man få til det med et minimum av ressurser?

Løsningen er samarbeid

Birger tok kontakt med servicelinjen på den videregående skolen i Hokksund. Etter hvert fikk han i gang et samarbeid mellom skolen og biblioteket. Nå holder han jevnlige kurs med bestemte temaer. Kursene varer rundt 15 minutter. Deretter går deltakerne til sin personlige veileder – nemlig elevene fra servicelinjen. Slik dekker Birger både det generelle og det spesifikke behovet. Og deltakerne blir intervjuet og fulgt opp etter egne forutsetninger.

Digitale kurs har enorme følger

"Vi trener opp folk til å mestre hverdagssituasjonene", sier Birger. Han sikter til ringvirkningene av undervisningen: "Mennesker som ellers ville trengt hjelp i alle videre institusjoner kan bli selvhjulpne når det gjelder for eksempel bolig, bank og helsetjenester".
Kanskje sparer det samfunnet for både tid og penger? I alle tilfeller mener Birger at vi slipper unna vonde følelser: "Når eldre blir selvhjulpne på data, sparer vi nærkontaktene for belastningen av stadig å måtte trå til. Og kanskje enda viktigere sparer vi de eldre for følelsen av å være en belastning".