Hvor lang er en armlengdes avstand innen kulturfeltet?

Ytringsfrihet

Prinsippet om armlengdes avstand regnes av mange som kulturlivets grunnlov. Prinsippet er imidlertid ikke unikt for kultursektoren, vi finner det også innen forskningen, hvor tildeling av forskningsmidler skal skje på faglig uavhengig grunnlag. Dersom all forskning ble styrt av politiske mål, ville samfunnet få et ensrettet og udemokratisk kunnskapsgrunnlag, som igjen ville kunne gi særskilte politiske ideologier mye makt.
De kunstneriske uttrykkene har en iboende kraft til å bevege oss som mennesker, og i dette ligger det også mye makt. Kunsten skal derav heller ikke stå i fare for å misbrukes i direkte politiske formål. Kunsten skal være en arena for frie og mangfoldige ytringer som representerer et demokratisk uenighetsfelleskap. Siste kulturmelding begrunner da også kulturpolitikken primært gjennom at kultur skaper arenaer for ytringsfrihet. Kulturlivets meningsmangfold utfordrer oss til å debattere og begrunne våre egne, og ta inn over oss andres meninger.

Samfunnets retning

Kulturfeltet har en enorm kraft i seg til å belyse samfunnsrelevant problematikk, det sårbare, vanskelige, gode og kompliserte. Kultur berører følelsene våre med en slik styrke at vi i ytterste konsekvens endrer våre verdimessige holdninger. Kan vi da unnlate å bruke denne ressursen i vår samfunnsutvikling? Det ligger uendelige muligheter for det offentlige i å ta i bruk kunsten og kulturens kraft samtidig som selve uttrykkene får lov å leve sine egne liv. Det er derfor også slik at ikke alle offentlige støtteordninger i kulturlivet handler om å påvirke i en spesifikk retning, men om å være der for å opprettholde et levende kulturliv på kulturlivets egne premisser.

Store deler av kulturlivet i Norge er finansiert gjennom offentlige midler. Dette er med på å sikre demokrati også innen kulturfeltet, gjennom et kulturliv som skaper rom for de marginale kunstuttrykkene, for kunsten som provoserer, for urbefolkningens kultur, for at alle befolkningsgrupper skal ha tilgang på kultur. Det sikrer at vi har store kulturinstitusjoner som viser oss kulturarven vår, enten det er gjennom de klassiske teaterstykkene eller museene som forteller oss om 2. verdenskrig. For å opprettholde dette mangfoldet og en landsdekkende infrastruktur, må kulturpolitikken derav også kunne si noe om retning og satsningsområder.

Hvor lang avstand, og til hva?

Den eksakte lengden på den armlengdes avstanden kan imidlertid være vanskelig å definere tydelig. Dette er derfor et begrep det ikke nødvendigvis holder å forklare, vi må ha en bevisst holdning til hvordan vi forvalter prinsippet i vår hverdag. At grensene for dette prinsippet kan strekkes finner eksempler på i alle forvaltningsnivå. Et eksempel er striden rundt Black Box theaters oppsetting av Ways of Seeing. Stridens kjerne handlet om stykkets bruk av uttrykksform, hvor statlige politikere gikk ut og mente at noen av disse ikke var akseptable.
Et sentralt spørsmål er hva som forutsetter kunstfaglig skjønn. Er dette kun det mest åpenbare som valg av farger, toner og bevegelser, eller kan det også være å programmere et teater eller en festival? Videre kan vi spørre om dette kun handler om de kunstneriske valgene, eller også om graden av styring gjennom politiske virkemidler. Hvor spesifikke skal budsjettene være? Hvor spesifikke skal premissene i ulike økonomiske tildelingsbrev være? Hva skal lovfestes? Hvem oppnevner medlemmer til ulike styrer og råd?  Påvirker disse valgene det kunstneriske handlingsrommet?

Balanse mellom ytringsfrihet og politisk retning

Prinsippet om armlengdes avstand skal altså ivareta både fagligheten og ytringsfriheten, som en sentral premiss for et levende demokrati. Samtidig skal våre politikere handle basert på den retningen folket har valgt gjennom demokratiske prosesser. I arbeidet med å skape bevissthet rundt hvilke verdier og prinsipper vi vil skal være førende i kulturpolitikken, er det essensielt å la debattene rundt dette være konstante og levende.
En demokratisk debatt skaper kunnskap, eierskap og initiativ, og bygger forståelse og bevissthet. Vi må skape arenaer som gjør at kontakten mellom det offentliges beslutningstagere og utøverne går fra å være tomme administrative ritualer til dialog der gjensidig forståelse for vår egen og andres roller ligger i bunn. Vi må sammen bestrebe en retorikk som skaper gjensidig trygghet i samspillet mellom eiere, støttegivere, institusjoner og utøvere.