Innovasjon, profesjonsutvikling og medarbeiderskap

I ABSOLUTT- programmet ønsker vi å bidra til innovasjon og nytenkning om hvordan vi på best mulig måte organiserer tjenester, kompetanse og kapasitet til det beste for barn og unges mestring, læring, utvikling, trivsel og tilhørighet. Da trenger vi først og fremst motiverte og kompetente ansatte nærmest mulig barn og unge, i barnehager og skoler. Tjenestene rundt er også av avgjørende betydning for barn og unge. Medvirkning, partssamarbeid og en mestringsorientert ledelse er suksessfaktorer for å finne de nye løsningene. 

Arbeidslivet er i stadig omstilling, og det stilles krav til kompetanse, fleksibilitet og evne til å løse oppgaver på nye måter. Dette innebærer nye krav til ledere og medarbeidere, og det er behov for gode verktøy som kan være til hjelp i arbeidet med leder, - medarbeider- og organisasjonsutvikling. KS har utviklet medarbeiderundersøkelsen 10 faktor. Her vektlegges blant annet egenmotivasjon og autonomi. Tap av autonomi kan føre til tap av indre motivasjon og dårligere ytelse, spesielt når oppgavene krever fleksibilitet, kreativitet og kompleks kompetanse. Undersøkelsen støtter opp om en arbeidsgiverpolitikk som setter ledere og medarbeidere i sentrum, og som ser de menneskelige ressursene som grunnlag for utvikling av gode tjenester for innbyggerne. Muligheten for å påvirke utformingen og utvelgelsen av nye løsninger gir en følelse av eierskap som reduserer implementeringsmotstanden. Spredning av nye løsninger styrkes gjennom samarbeid i sosiale og profesjonelle nettverk.

Ekspertutvalget som leverte lærerrollerapporten i 2016, påpeker at lærerne først og fremst utformer sin undervisningspraksis i møtet med elevene. Det er derfor viktig at lærernes kjerneoppgaver, møtet mellom elever, lærere og fag, utgjør navet i profesjonsfelleskapene og i profesjonsutviklingen. Når barn og unges behov settes i sentrum for nye løsninger, vil profesjonene gjøre sitt ytterste for å bidra til god kvalitet. Fafo-rapporten 2020:02 Trøbbel i grenseflatene peker på at tverrsektorielt samarbeid forutsetter at aktørene har et samarbeid hvor de har utviklet en felles forståelse av de utfordringene de står overfor, og arbeider sammen for å løse disse; de sikter mot et felles mål. Samstyring, eller nettverksstyring, er et sentralt trekk ved utviklingen av offentlig sektor de siste årene. Dialog, forhandling og samarbeid er essensielt.

Samtidig preges aktørene av ulike utgangspunkt, noe som kan ha vesentlig betydning i samarbeidet. Velferdsstatens sektorisering gjenspeiler seg i ulike institusjonelle logikker innenfor ulike områder og tjenester. Aktørene har utviklet spesifikke strategier for å forstå de utfordringene de møter, og hvordan de bør løses. Strategigruppa for BarnUng21 viser til at profesjonene bygger på ulike kunnskapstradisjoner og at dette særlig kommer til uttrykk i møtet med barn og unge med sammensatte problemer og behov. De peker på at det er både strukturelle og kulturelle forskjeller mellom tjenestene og at det blir viktig å identifisere framgangsmåter som kan bidra til å bygge ned motsetninger.

En justert ansvars- og oppgavefordeling mellom tjenestene kan  være et viktig grep for å sikre god og meningsfull bruk av de ansattes kompetanse. Det er nødvendig å styrke kunnskapen om hverandres kompetanse blant de som er bidragsytere i laget rundt, slik at det skapes anerkjennelse av hverandres kompetanse i arbeidet for å finne gode løsninger for barn og unge.  Dette forutsetter en tydelig og dedikert ledelse som følger opp en samordnet innsats og er med og justerer kursen på arbeidet for å skape bedre samhandling og økt dialog og medvirkning.  På denne måten kan man i fellesskap utvikle strukturer og rutiner for hvordan ulike fagpersoner og profesjoner skal utfylle og hjelpe hverandre, samt avklare hvordan de skal gjøre dette i samspill med de barn og unge det gjelder.

Til refleksjon:

• Hvordan skape eierskap og oppslutning i utviklingen av ny praksis?
• Hvordan få til varige samarbeidsstrukturer?
• Hvordan kan profesjonsutvikling og utviklingsarbeid innrettes slik at det styrker lærernes og andre ansattes evne til gode skjønnsmessige vurderinger?
• Hvordan unngå at en styrking av profesjonsfellesskapene i barnehage og skole blir ekskluderende for andre yrkesgrupper?
• Hvordan gjennomføre en helhetlig gjennomgang av ansvar og oppgaver i barnehager, skoler og laget rundt som sikrer medvirkning, tillit og eierskap til prosessene.