KS mener det er viktig med varig system for videreutdanning av lærere. Vi vet at lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er en forutsetning for elevenes læring. Det er skoleeiers ansvar å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten.
Gjennom strategien Kompetanse for kvalitet er det utviklet et system hvor staten dekker 40 % av vikarutgiftene for de lærerne som tar videreutdanning, samt midler til høgskoler og universitet slik at de kan tilby gratis studieplasser. Samtidig må arbeidsgiver, dvs kommuner og fylkeskommuner, bidra med egne midler til 40 % av vikarutgiftene samt reise, opphold og materiell. Lærerens bidrag er 20 % av vikarutgiftene.
Krav til kompetanse og endring i kompetanseforskriften (60 studiepoeng for å undervise i norsk, engelsk og matematikk på ungdomstrinnet) er viktige begrunnelser for å benytte ordningen som er et tilbud til skoleeierne, slik at de kan oppfylle sitt ansvar. KS kan ikke, slik Utdanningsforbundet synes å tro, forplikte kommunene og fylkeskommunene til å benytte systemet, men vi informerer om ordningen og oppfordrer til at den brukes.
Det står i strategien at partene skal følge utviklingen og vurdere innretningen på systemet dersom deltakelsen og gjennomføringen ikke er som ønsket. Systemet har nå fungert i snart 1 ½ år. Søkningen i forhold til ledige plasser er ikke så god som ønsket. Vi vet foreløpig ikke om lærerne gjennomfører videreutdanningen.
Erfaringene så langt ser ut til å være at systemet slik det er utformet, bidrar til økte forskjeller mellom kommuner/fylkeskommuner som skoleeiere – forskjeller mellom de som benytter seg av systemet, og de som ikke gjør det. Det er ikke overraskende at en øremerket, sterk statlig styrt ordning virker slik. Forskning (f eks rapport nr 180 Telemarkforskning-Bø, rapport 28/99 ECON Senter for økonomisk analyse, BI-rapport nr 14/2000, NIBRs PLUSS-serie nr 3-2000) viser at denne måten å tilføre midler til kommunesektoren på, fører til økte forskjeller mellom kommuner. Øremerkede midler krever egenandeler som en del kommuner har vansker med å finne innenfor stramme rammer. I tillegg kreves det søknader og rapportering som igjen krever tid og oppfattes som byråkratiserende.
De kommuner og fylkeskommuner som ikke benytter seg av systemet forteller at det er for lite fleksibilitet i ordningen. Det er ofte lang reise til studiestedene, og vikarordningen pluss reise, opphold og materiell – minst en kvart million kroner pr lærer - blir så kostbart at den statlige gaven er problematisk å benytte. Systemet oppleves også å være usolidarisk fordi bare noen få lærere får videreutdanning.
Selv om denne strategien etter mange kommuners mening ikke er optimal, gir den en mulighet for å skaffe riktig og nødvendig kompetanse i skolen. Uten denne strategien vil behovet for kompetanse være det samme, men prisen bli høyere. For at videreutdanningssystemet skal bli best mulig, plassene blir benyttet, flest mulig lærere får økt sin kompetanse og elevenes læringsutbytte bedres, mener KS det er behov for økt fleksibilitet gjennom å regionalisere ordningen i større grad og å endre fordelingsnøkkelen når det gjelder vikarutgiftene.
