Da må det først og fremst gjøres noe med dagens omstendelige prosedyrer for godkjenning av slike prosjekter. Det er et statlig ansvar. Det må også transportpolitikerne på Stortinget få øynene opp for.
(Kommentar av Helge Eide, områdedirektør for interessepolitikk i KS - Aftenposten 29. juni)
Anne Marit Bjørnflaten (Ap), Hallgeir Langeland (SV) og Janne Sjelmo Nordås (Sp) har ifølge Aftenposten 21. juni i år funnet løsningen. Det er lokaldemokratiet som har skylda! Bare staten får bestemme alt gjennom statlige reguleringsplaner, uten lokal innflytelse, skal det nok bli fart på sakene.
At sentrale stortingspolitikere går til angrep på det lokale folkestyret i et år med lokalvalg, er i seg selv oppsiktsvekkende. Men at de på denne måten fortier hva som er de største problemene for å få realisert vegprosjekter raskere – det er nærmest en skandale.
At staten – helt uavhengig av eventuelle lokale konflikter – av og til bruker tid til å krangle internt, er visst ikke noe problem sett fra Løvebakken. Et eksempel på det har behandlingen av ny trase for E6 gjennom Ringebu kommune i Oppland vært. De berørte kommuner og fylkeskommunen fant fram til en omforent løsning. Men de de ulike statlige instansene – miljøvern, landbruk og Vegvesen - varslet innsigelse mot hver sine alternativer. En statlig reguleringsplan hadde ikke hjulpet særlig på tidsbruken til denne interne statlige brytekampen.
De nevnte stortingspolitikerne burde stilt det åpenbare spørsmålet: Hva er hovedgrunnen til at det brukes altfor lang tid fra planlegging av et samferdselsprosjekt starter opp, til det står ferdig? Hvorfor ligger det for eksempel an til at de første tiltakene i Østfoldpakke 2 står ferdig først i 2017 – 17 år etter at Fredrikstad bystyre første gang vedtok dette vegprosjektet? Og det på tross av at det i hele perioden har vært et utmerket samarbeid mellom Vegvesenet og lokale og regionale myndigheter?
En viktig årsak er de formelle krav til slike større prosjekter. Det skal utarbeides såkalte konseptvalgutredninger (KVU) i den enkelte region og en ekstern kvalitetssikring av dette (KS1) før det i hele tatt besluttes av staten å igangsette et prosjekt. Så skal rett nok kommunene si sitt gjennom kommunedelplaner og reguleringsplaner, før en ny statlig bestemt kvalitetssikring av forprosjektgrunnlag og kostnadsoverslag (KS2) gjennomføres.
Mange av prosjektene skal også inn i Nasjonal Transportplan og deretter i de årlige budsjettforslagene. Hvis prosjektet skal finansieres med bompenger så skal det også godkjennes av Stortinget. Hele denne prosessen – fra start til slutt – tar i dag i gjennomsnitt 9 år. Selv de enkleste prosjekter vil kreve 5 år. Det er ikke rart at både kommune- og fylkespolitikere – og folk flest blir utålmodige!
Hva kan gjøres for å få ned denne planleggingstiden?
- Det bør holde med én samlet forprosjektering av større vegprosjekter – gjennom den lovpålagte regionale og lokale planleggingen. Dagens system med pålagt KVU og KS1 på toppen av det hele tar ofte flere år.
- Er det virkelig nødvendig at bompengefinansiering må behandles i Stortinget? Når lokale og regionale tar hele belastningen med å gå inn for bompengefinansiering, fordi de mener det er nødvendig av hensyn til forsert vegutbygging i regionen, hvorfor må en da vente på godkjenning i Stortinget?
- Vi bør stille samme krav til både kommuner og stat: I den grad det er uenighet mellom kommuner og/eller innad i staten om ulike løsninger/traseer, som forsinker framdriften, kan verken stat eller kommuner tillates å trekke ut prosessene urimelig. Et virkemiddel for å gjøre noe med det, bør være en kritisk gjennomgang av prosessen med innsigelser ved større samferdselsprosjekter. Den kan strammes opp – både i omfang og tid.
Her er det nok å gripe fatt i for utålmodige stortingspolitikere som vil ha realisert større veg- og bane prosjekter raskere enn i dag. Men da bør de bli mer opptatt av å identifisere problemene, og finne effektive løsninger. Og de bør bli mindre opptatt av å gjøre lokaldemokratiet til syndebukk.
