Det ligger i dagens kommuneinndeling at omfattende samarbeid mellom
kommuner er nødvendig. Det er spesielt de minste kommunene som er mest
avhengige av å samarbeide om både planleggings- og tjenestefunksjoner for å
sikre tjenester til sine innbyggere. Men samarbeidsomfanget er også høyt blant
de større kommunene. Motivene for interkommunalt samarbeid er å lage mer
kompetente og bærekraftige tjenesteenheter, samtidig som en får mer tjenester
ut av hver krone. Samarbeid kan ta form som uformelt eller formelt samarbeid
og som selskaper.
Som selvstendige politiske enheter, står kommunen både politisk og rettslig
ansvarlig overfor sine innbyggere for de tjenester som Stortinget til enhver tid
pålegger dem. Gjennom kommuneloven av 1992, fikk kommunene et stort
handlingsrom når det gjelder valg av styringsformer. Det store samarbeidsomfanget
mellom kommunene, forutsetter at de folkevalgte har både kunnskap og
bevissthet om omfang av samarbeid og styringsmulighetene ved de ulike
samarbeidene kommunen er involvert i.
Dette heftet bygger bl.a. på resultater fra FoU-prosjektene «Interkommunalt
samarbeid i Norge – omfang og politisk styring » og «Politisk styring og kontroll
av kommunalt eide selskap » og har to hovedmålsettinger:
- Gi grunnlag for en debatt i kommunestyret om de politiske avveiningene ved
interkommunalt samarbeid.
- Å utnytte de politiske styringsmulighetene ved ulike interkommunale
samarbeidsmodellene: Det nye vertskommunesamarbeidet, kommunelovens
§ 27, lov om interkommunale selskaper og aksjeloven.
