|
Innsigelsesinstituttet
Som en del av plan- og bygningsloven er det lagt inn en mulighet for å legge ned innsigelse mot kommunale arealplaner. I praksis betyr det at en rekke statlige etater – samt fylkeskommunen kan kreve endringer i kommunale planer dersom nasjonale og vesentlige regionale interesser ikke er ivaretatt. |
Av 140 kommuner som hadde revidert kommuneplanen eller utarbeidet kommunedelplaner, oppga 137 at det ble varslet eller fremmet innsigelse i planprosessen. Det ble formelt fremmet innsigelse til ca halvparten av kommuneplanene. Ordningen virker gjennom hele planprosessen og brukes svært aktivt. Selv om kommunene er uenig i innsigelsen tilpasser seg ofte p.g.a. usikkerhet om fredmdrift ved en eventuell konflikt.
Praktiseres ikke i samsvar med intensjonen
Innsigelsesinstituttet bør avgrenses til å håndtere reelle konflikter med nasjonal eller vesentlig regional interesse. Dette var intensjonen med ordningen. Dagens praktisering er ikke ensartet eller forutsigbar. Mange steder brukes instituttet som et maktmiddel for å komme i dialog med kommunene. I saker fremmes det innsigelse uten at det er dokumentert konflikter med regionale eller nasjonale interesser.
Ulik praksis svekker legitimiteten til ordningen
Kommunene mener innsigelse har en viktig funksjon i plansystemet. Praktiseringen av ordningen har imidlertid svak politisk legitimitet i kommunene. Praktiseringen varierer mye blant innsigelsesmyndighetene og mellom fylker. Variasjonen spenner fra god og konstruktiv, til at ordningen misbrukes og derved griper inn i det lokale selvstyret. Undersøkelsen viser også at mange kommuner ikke tar rollen som planmyndighet fullt ut mht. å ivareta nasjonale og regionale interesser, men overlater dette til innsigelsesmyndighetene. Konsekvensen av dette er lang tidsbruk, at unødvendig mange saker ender opp som innsigelse, og at kommunene i realiteten reduserer sitt handlingsrom i arealpolitikken.
|
KS ber Miljøverndepartementet som samordningsdepartement om å revidere Rundskrivet om innsigelser slik at praktiseringen av ordningen blir i tråd med intensjonen – ensartet og forutsigbar. En strammere praksis vil gi færre innsigelser, øke ordningens legitimitet, bidra til mer effektiv utnyttelse av knappe planressurser, og raskere plangjennomføring. Rundskrivet bør utarbeides av et sammensatt utvalg med deltakelse fra kommunesektoren.
KS vil ta initiativ til erfaringsoverføring mellom kommuner, fylkeskommuner og regional stat om «best practice» for å få til en mer enhetlig og konstruktiv bruk av innsigelsesordningen. |
Behov for en ny og mer enhetlig praksis:
- I mange saker fremstår innsigelsen som faglig uenighet uten bevisførsel for konflikt med nasjonale eller regionale interesser. Innsigelsesmyndighetene trer dermed inn i det lokale selvstyret.
- En tydeligere avgrensing av innsigelsesinstituttet vil redusere omfanget av innsigelser og samtidig gi ordningen større legitimitet.
- Unødvendig bruk av innsigelser er både tids- og ressurskrevende. Med mangel på planleggere i kommunene er det vesentlig at planressursene brukes konstruktivt på realisering av kommunenes politikk og ikke unødige konfliktsaker.
- Når planprosessene i snitt «forsinkes» med nesten ett år, svekkes også kommuneplanleggingen som styringsverktøy for det sittende kommunestyret.
- En stor andel av dagens innsigelser er knyttet til mangel på eller uenighet om dokumentasjon og kvalitet på den enkelte plan. Dette strider med innsigelsesordningens formål, som er avgrenset til å ivareta nasjonal eller vesentlig regional interesse.
- Mange av dagens innsigelser som ikke direkte omfatter nasjonal eller vesentlig regional interesse, kan gis som planfaglige råd. Det er uansett kommunene som står ansvarlige for kvalitet på kommunale planer og lovmessigheter etter plan- og bygningsloven.
Statens rolle
Staten må sørge for innskjerping av ordningen slikt at praktiseringen blir ensartet og forutsigbar. Ordningen må praktiseres som den unntaksbestemmelsen den er ment å være. Miljøverndepartementet har en viktig rolle i å initiere en prosess for en fornyet og mer enhetlig praktisering av innsigelse. Innsigelsesordningen må avgrense til reelle konflikter med nasjonale og regionale interesser og konfliktene må være dokumentert.
Fylkeskommunens rolle
Ved en bedre og mer enhetlig praktisering av innsigelse vil fylkeskommunen ha en viktig rolle knyttet til å utvikle samhandlingsrutiner som styrker planfaglige råd som virkemiddel i arealplanleggingen. Som regional planmyndighet vil også fylkeskommunens bruk av regional planstrategi og regionale planer for å avklare arealstrategier for plantema – der dette er viktig for å klargjøre nasjonale og vesentlig regionale interesser – være sentralt.
Kommunenes ansvar
Kommunene må ta ansvaret som arealplanmyndighet og integrere nasjonale og vesentlig regionale interesser i arealplanleggingen, og skape rom for lokal utvikling og en bærekraftig arealpolitikk gjennom arealplanleggingen. Kommunene må også aktivt bruke de tidlige samhandlingsrutinene med berørte myndigheter, bruke planfaglige råd som gis av berørte myndigheter og kvalitetssikre planer som legges ut til høring og offentlig ettersyn.
Nye prinsipper for praktisering av ordningen må utvikles i fellesskap
Dersom ordningen skal opprettholde sin legitimitet, må det utvikles nye prinsipper om hvordan ordningen skal praktiseres. Ny praksis må skje koordinert med en samtidighet for stat, fylkeskommuner og kommuner. Bare gjennom en slik koordinert prosess kan det utvikles prinsipper som sikrer at ordningen aksepteres som en viktig funksjon i plansystemet.