Utdanning og oppvekst

En lykkelig slutt

Vilde Adolfsen (21) måtte bo hos sin alkoholiserte og voldelige far da moren døde. Som 13-åring ble hun plassert på en barnevernsinstitusjon. – Det reddet livet mitt, sier hun.

En lykkelig slutt
Vilde Adolfsen vil så gjerne høre flere positive historier fra barnevernet. Derfor deler hun sin egen.

”Alt jeg ville var å være normal. “ - Vilde Adolfsen

Hun leser i Stavanger Aftenblad om «glassjenta». Avisa har viet 64 sider til historien om Ida, hun som satte fyr på barnevernsinstitusjonen hun bodde i. «Slik er hverdagen i barnevernet», skriver journalisten. Det er en historie om maktmisbruk, tvang og opprør.

Vilde Adolfsen kjenner Ida så vidt og syns hun er tøff som forteller sin historie, men hun blir trist av å lese alle negative oppslag om barnevernet.

- Jeg frykter at alle skal få et dårlig inntrykk, sier hun.

Hun vil så gjerne høre om alle de gode historiene fra barnevernsinstitusjoner. «For det er mange av dem. Min er én», skriver hun i et innlegg i Aftenposten. Innlegget er en takk til de som jobber i barnevernet. For eksempel saksbehandleren sin, som hun har hatt i ti år.

Hun skriver:

Takk for at dere har gitt meg ungdomstiden jeg ikke ville byttet bort med noe. Takk for at dere lærte meg hvordan jeg betaler regninger i nettbank. Takk for at dere satte dere ned på gulvet og brettet papirbåter med meg da jeg trengte det.

Les også: Barnevernet hjelper deg 

I dag bor Vilde Adolfsen i en koselig loftsleilighet med fantastisk utsikt i Paradis like utenfor Stavanger. Leiligheten er enkelt innredet. Under vinduet i stua har Vilde rammet inn «Do more of what makes you happy».

- Jeg blir glad av å danse. Det gjør jeg ofte når jeg er alene, sier Adolfsen. Hun liker også å skrive og fotografere.  Og aller helst hører hun på heavy metal.  

I dag er livet ok. Det går fremover. Endelig. Men det har vært en lang vei.

Moren dør av kreft når hun er 11 år.

Da moren døde var det ingen som spurte om hvordan det gikk med Vilde. Hun tok raskt voksenrollen i farens hjem. Det var hun som ryddet vekk tomflasker, vasket klær og dekket over. Hun turte ikke å fortelle om forholdene hjemme til noen.

- Alt jeg ville var å være normal. Jeg skulle jo begynne på ungdomsskolen, så jeg var mest opptatt av å farge håret blondt og bruke brunkrem, sier hun.

Fakta om barnevernet

  • Alle kommuner skal ha en barneverntjeneste som utfører det daglige løpende arbeidet etter loven.
  • Barneverntjenesten skal blant annet gi råd og veiledning, foreta undersøkelser, treffe vedtak etter loven eller forberede saker for behandling i fylkesnemnda samt iverksette og følge opp saker.
  • De regionale barnevernmyndighetene (Bufetat) skal bistå barneverntjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, bistå kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem og har ansvaret for at fosterhjemmene får opplæring og veiledning.

På 12-årsdagen forsøker hun å ta sitt eget liv.

Ingen visste hvordan Vilde hadde det hjemme, men vennene så etter hvert at hun kom på skolen med blåmerker. Etter hvert begynte Vilde også med selvskading.

- Jeg er ikke typen som blir veldig sint på andre. Jeg rettet heller sinnet mot meg selv, sier hun.

Det var til slutt en venninne som så hvor voldelig faren til Vilde ble når han drakk, som overtalte henne til å ta kontakt med barnevernet. På det tidspunktet var hun blitt alvorlig psykisk syk. Hun så ikke poenget med å leve.

Hun fylte 14 år på ungdomspsykiatrisk avdeling.

Hun er ikke lenger redd for å skjule arrene oppover begge armene sine.

– De er blitt en del av meg, sier hun.

På overarmen har hun tatovert «dreaming with a fragile hope».

I dag engasjerer Vilde seg sterkt i unges psykisk helse. Hun holder foredrag, blogger og skriver. Hun jobber frivillig i organisasjonen Ung hjelp.

- Her får jeg brukt mine egne erfaringer på en god måte, sier hun.

Hun flyttet inn på institusjon som 16-åring.

Til slutt fant Vilde Adolfsen trygghet og et hjem på Brusand institusjon på Jæren.

- Det reddet livet mitt rett og slett. Jeg fikk lov til å være både sint og glad – og jeg fikk så uendelig mye kjærlighet, sier hun.

Hun forteller at den hun mislikte mest av de ansatte i begynnelsen, ble hennes favorittperson til slutt, fordi hun satte grenser og ble en slags forelder.

- Det første jeg fikk var en klem og jeg ble en del av familien. Vi var som en stor søskenflokk. Det var alltid mennesker rundt meg.

Vilde synes fremtiden ser lys ut. Hun har fantastiske venner og enda flere «søsken». 

Denne artikkelen sto på trykk i Kommunespeilet No. 2 mai 2016

Meld deg på vårt nyhetsbrev

 
Artikkel: En lykkelig slutt