Samfunn og demokrati

Flyktningeforskeren

- Jeg håper at kommunene fortsetter å delta i dugnaden med å bosette så raskt som mulig. De må begynne å tenke nå, for denne situasjonen vil pågå en stund, sier forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve i et intervju i Kommunespeilet.

Flyktningeforskeren
Å finne, bygge og kjøpe boliger må være førsteprioritet for kommunene nå, sier forskningssjef Anne Britt Djuve i et intervju i Kommunespeilet.

”Vi må få til en bedre differensiering, avhengig av hva slags bakgrunn flyktningene har.“ - Anne Britt Djuve

Flyktningstrømmen skaper avisoverskrifter over hele Europa. Dette skjer også i Norge, til tross for at kun en liten andel av flyktningene har funnet veien hit - foreløpig. Kommune-Norge har snudd seg rundt. På kort tid har de bosatt flere flyktninger enn noen gang før. Likevel sitter tusenvis i mottak rundt hele landet. Og sånn kommer det til å se ut for kommunene en god stund fremover. Den nye flyktningetilstrømmingen, bosettingen og ikke minst integreringen i kommunene er selvsagt også forskermat.  

Forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve, har hatt hendene og hodet fullt av flyktninger denne høsten. Hun har forsket på og uttalt seg om den nye situasjonen i kommune-Norge. Men temaet er absolutt ikke nytt for henne. Hun har i mange år jobbet med innvandreres og flyktningers yrkesdeltakelse.

I disse dager skal Fafo sette i gang en evaluering av Introduksjonsprogrammet for å se hva kommunene selv mener er avgjørende for at de skal lykkes. Anne Britt Djuve mener for eksempel at enkelte flyktninger er så godt kvalifiserte at de ikke har behov for to år i introduksjonsprogram – mens andre kan ha behov for langt mer. - Vi må få til en bedre differensiering, avhengig av hva slags bakgrunn flyktningene har. 

-Hva skal til for at kommunene lykkes med integreringen?

-Jeg vil understreke at det allerede er mye som går bra med integreringen av flyktninger i kommunene. I mange flyktninggrupper er yrkesaktiviteten høy, også etter norsk standard. Den første tiden i Norge er gjerne yrkesaktiviteten lav fordi flyktninger som regel trenger noe tid til å kvalifisere seg for det norske arbeidsmarkedet. Etter noen års opphold er det mange nasjonaliteter, som for eksempel bosniere, afghanere og eritreere, som ligger godt an. Andre nasjonaliteter, for eksempel somaliere og irakere, ligger betydelig lavere på statistikken, selv etter sju år i Norge. Dermed presser det seg jo fram et spørsmål: Hvorfor er det sånn? Årsakene er uten tvil sammensatte. Det har noe med dem å gjøre - og ikke minst mye med oss å gjøre.

-Kan flyktningstrømmen ødelegge velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag?

-Nei, jeg er ikke spesielt bekymret for det foreløpig. Den økonomiske bærekraften i samfunnet vårt er jo solid. Riktignok går både innvandrerbefolkningen og vi andre med underskudd, men i utgangspunktet har vi mye å gå på og vi har veldig høy velstand og en forventet produktivitetsvekst i den norske økonomien fremover. Hvordan utgiftsøkningen til mottak av flyktninger skal finansieres er jo et politisk spørsmål, men i et bærekraftperspektiv er det jo relevant å påpeke at det er rom for å øke skattetrykket i årene framover uten at levestandarden går ned. Det kan jo også diskuteres om det ikke hadde vært vel så bærekraftig å redusere levestandarden noe for dem som har veldig god råd.  Dersom vi ikke lykkes med å få flyktningene ut i arbeidslivet, tror jeg synkende oppslutning om velferdsordningene kan bli en større trussel mot velferdssamfunnet enn manglende økonomisk bærekraft. Hvis de høyeste prognosene om antall flyktninger slår til, har vi ikke noe valg – vi må lykkes med arbeidsmarkedsintegreringen. Foreløpig vet vi ikke all verden om utdanningsbakgrunnen til syrerne som kommer nå, men det er grunn til å tro at de er betydelig bedre utdannet enn somalierne. Ut fra et egoistisk, norsk perspektiv er det en klar fordel om det er de best utdannede som kommer hit. Det er lettere å inkludere dem som kommer med utdanning enn dem uten.

-Hva kan samfunnet gjøre for å motivere kommunene for videre integrering?

- Det hadde vært fint om de ulike sektorene som jobber med dette kunne samarbeide bedre – eventuelt at noen fikk myndighet til å skjære igjennom. Noen må ha et overordnet ansvar for å lage gode tiltak og sørge for at disse er tilgjengelige i kommunene. Dessuten må vi ikke glemme helt at det er andre integreringspolitiske hensyn enn yrkesdeltakelse. De som ikke skal jobbe, må også ha gode kunnskaper om det norske samfunnet og snakke norsk. Ikke minst er det viktig for dem som er foreldre. Å følge med på hvordan det går med etterkommere av flyktninger og innvandrere er viktig fordi det er muligheten til økonomisk mobilitet som blir avgjørende for hva slags samfunn Norge blir i fremtiden. For etterkommere av flyktninger går det ofte ganske bra. Også mange av somaliernes barn tar høyere utdanning, selv om foreldrene ikke alltid har jobb eller utdanning. På dette området bør vi gi honnør til det ellers så utskjelte norske skolevesenet. Dessuten er det grunn til å tro at de relativt sjenerøse inntektssikringsordningene i Norge har vært med på å lette skolekarrierene til barn av flyktninger som ikke har funnet fotfeste i arbeidsmarkedet.

- Er bosettingsmodellen avgjørende for hvor raskt integreringen går?

-Allerede før krigen i Syria sendte tusener på flukt til Europa, strevde norske myndigheter med å få kommunene til å bosette flyktninger som har fått opphold. Uten nye grep i bosettingsarbeidet vil flere bli boende lenge i mottak. Norge, Sverige og Danmark har valgt ulike modeller i bosettingsarbeidet. Noe forenklet er det slik: i Norge bestemmer kommunen, i Danmark bestemmer staten og i Sverige bestemmer flyktningene. Valg av bosettingsmodell er viktig blant annet fordi bosetting og integrering henger tett sammen: Dersom det går dårlig med integreringen vil kommunene sannsynligvis bli mindre villige til å bosette.  Dessuten er det sannsynlig at lang oppholdstid i mottak kan ha negative konsekvenser for senere integrering. Dermed er det viktigere enn noen gang å finne løsninger for å få bosatt flere.

-Hva vil flyktningstrømmen bety for kommunene?

-Mye. Kommunene må blant annet få mange flere ansatte rådgivere og norsklærere. Og flyktningene skal få jobb på lokale arbeidsmarkeder. Det vil bli vanskelig en del steder fordi det er kommet så mange. Samtidig er ikke antall jobber gitt. Med flere innbyggere i en kommune, blir det igjen flere arbeidsoppgaver og sysselsatte.

-Blir kommuneøkonomien dårligere på grunn av flyktningene?

-Nei. Kommuneøkonomien blir ikke dårlig. Det følger jo statlige tilskudd med flyktningene som er beregnet til å dekke utgiftene som kommunene har. I første omgang er det de statlige finansene denne situasjonen tærer på. Men på sikt kan det selvsagt påløpe utgifter for kommunene, dersom man ikke i tilstrekkelig grad har lykkes med arbeidsmarkedsintegreringen når den femårige statlige tilskuddsordningen utløper.

-Er du bekymret for den store tilstrømningen?

-Jeg uroer meg for kapasiteten i kommunene. Blir flyktningene værende for lenge i en slags limbosituasjon, er det ugunstig med tanke på senere inkludering. Jeg blir også litt skremt når jeg leser hva som skrives på sosiale medier om integrering av flyktninger. Det er mye grums som virvles opp i en sånn situasjon. Sverige er dårligst blant OECD-landene på integrering i arbeidsmarkedet. Introduksjonsprogrammet i Norge er obligatorisk for alle flyktninger, mens det har vært frivillig for kommunene i Sverige.

-Diskusjonen om diskriminering har stått i veien for å gi svenske flyktninger en god kvalifiseringsordning. Jeg opplever at det er et annet klima for å diskutere utfordringer ved integreringen i Norge enn i Sverige. Det er lov å snakke om det som ikke går så bra i Norge, at for eksempel det er vanskelig å integrere enkelte grupper på arbeidsmarkedet. Hvis du gjør det i Sverige, blir du fort stemplet som rasist. Det er lagt et slags lokk på debatten. Den svenske debatten fremstår som begrenset samtidig som landet har tatt imot enormt mange flere enn Norge. Det har kanskje skapt grobunn for mye større frustrasjon enn i Norge. 

-Er det generøse velferdsordninger som gjør at de kommer til Norge?

-Nei, ingen forskning støtter det. Arbeidsinnvandrere kommer hit på grunn av mulighetene i arbeidsmarkedet. Flyktninger kommer hit fordi de har hørt at Norge er et trygt land som setter menneskerettigheter høyt. Men for både arbeidsinnvandrere og flyktninger har de generøse ordningene betydning for handlingsalternativene til de som ikke får jobb - de gjør det mulig å bli værende her. Men det er nok overdrevet attraktivt å være sosialklient. 

Fakta om Anne Britt Djuve

  • Utdannet samfunnsøkonom og Ph.d i statsvitenskap
  • Jobber som forskningssjef i Fafo
  • Har i mange år jobbet med innvandrernes og flyktningers yrkesdeltakelse. Jobber for tiden med evaluering av introduksjonsordningen for innvandrere, og ‘When poverty meets affluence’- en studie av fattige tilreisende fra Romania til de tre skandinaviske hovedstedene.

Meld deg på vårt nyhetsbrev

 
Artikkel: Flyktningeforskeren