Kultur, idrett og fritid

Med klar Røst

Røde tall til tross. Dugnadsånden og samholdet er sterkt i den lille kommunen med rundt 500 innbyggere. Her «er alt mulig», selv å stable på bena en opera om tørrfisk!

Med klar Røst
Handelsreisende Pedro Querinis farefulle reise og forlis på Røst i 1432 er utgangspunkt for operaoppsetningen på Røst.

”Det er så mye følelser knyttet til tørrfisk. Jeg kunne aldri holdt på med fiskepinner. “ - Olaf Johan Pedersen junior

Tørrfisk. Tørrfisk. Av beste sort.
Bank han, kok han, send han til eksport.
Tørrfisk. Tørrfisk. Av prima kvaltiet. 
Da er det sunneste du et!

Denne artikkelen ble publisert for første gang i september 2014. 

Solen skinner. Myrullen danser i den svale vinden. Noen gammeldagse lavvoer står oppført like ved idrettshallen. Det er «piazzaen» på Røst. Det er søndag formiddag og i idrettshallen geleides 150 mennesker gjennom spelet om den venetianske handelsmannens farefulle reise for nesten seks hundre år tilbake.  

Synnøve Ellingsen ligner litt på en italiensk diva med store svarte solbriller. Det er første gang hun skal se forestillingen, selv om hun har hatt en helt sentral rolle i Querinioperaen. Hun er nemlig operaens egne syerske og har hatt ansvar for alle kostymer.

- Det har vært utrolig arbeidskrevende, men artig! Det er en fantastisk dugnadsånd på Røst. Hele lokalsamfunnet har vært involvert på en eller annen måte.  Jeg er utrolig stolt over at vi har fått dette til.

Ellingsen hatt ansvaret for å sy til sammen fire hundre enheter. Hun klemmer, vinker og hilser på alle. «Alle kjenner ho Synnøve!»

Av prima kvalitet
«Fra tredje februar til den 14. Mai 1432 befant vi oss i paradisets første krets, til skam og skjensel for Italias riker

Tørrfisk – øyas hovednæring – er den røde tråden i fortellingen. Den italienske handelsmannen Pietro Querini og mannskapet hans er på vei fra Kreta til Flandern da de møter på en voldsom storm. De kommer ut av kurs og driver i land på Sandøya utenfor Røst. Bare elleve menn overlever og blir tatt vare på av lokalbefolkningen. I Querinis skildringer står det skrevet om et gjestfritt folkeslag og «endeløse mengder med fisk».

Querini og hans menn tok med seg tørrfisk tilbake til Venezia og slik startet en viktig handelsvei for Røst, men også tette bånd til Italia. Sykler du forbi Røsts eneste butikk ut mot øya Glea, finner en et fiskevær ved samme navn. Her produseres tørrfisk av ypperste kvalitet, som havner på italienske middagsbord.

Olaf Johan Pedersen junior er sjefen på Glea AS og tredje generasjon som driver verftet videre på Røst.

- Jeg syns det er artig med kombinasjonen av historie, det kommersielle og det kulturelle. Det er så mye følelser knyttet til tørrfisk. Jeg kunne aldri holdt på med fiskepinner, sier han.

Pedersen junior hadde bodd og studert i Oslo i syv år da det plutselig dukket opp en ledig stilling ved det norske sjømannsråd i Milano, tilknyttet et prosjekt om tørrfisk. Her fikk han øynene opp for tørrfisken som luksusprodukt og røttene sine, men han lærte seg også det italienske språket. Han traff ei jente, Susanne. De bor sammen på Røst i dag og har en datter på fire år. Det var Italia som brakte Pedersen tilbake til sine røtter og fiskeverftet på Røst.

- Identiteten knyttet til Querini og båndet til Italia er veldig sterkt blant røstværingene. Jeg er ikke sikker på om vi hadde fått til en så stor dugnad rundt operaen uten, sier Pedersen.

Vraker fisk
Hos konkurrenten John Greger AS sitter Line Evjen (28) i rosa kjeledress, svart topp og flette. Jobben hennes er å «vrake fisk». Hun sorterer tørrfisken etter kvalitet. Grovsorteringen skjer i klassene «prima» og «segundo», men alt som skal til Italia finsorteres etterpå, fordelt på 20 ulike sorter. Hvert år eksporteres rundt 380 tonn til Italia.

Evjen har jobbet på John Greger de siste tolv årene. Med unntak av videregående i Bodø, har hun bodd hele livet sitt på Røst.

- Faren min er fisker. Jeg lærte å sløye fisk og skjære tunge når jeg bare var åtte år gammel, sier Evjen.

Nå er de bare fire på jobb. I tillegg til Line Evjen, jobber Dennis Fagervik fra Røst og Robertas Sankalaskois og Asta Michailova fra Litauen på fiskemottaket. På vinteren koker det her. Da legger båtene til kaia med garnene fulle av torsk, hyse og breiflabb. Fisken blir sløyd og hengt til tørk på de mange hjellene på øya. Der henger den i fire måneder i sol og vind.

- Fisken må ha forskjellig vær for å få riktig kvalitet, forklarer Evjen.

- Det er ensformig jobb, men det må til, sier Evjen. Hun skulle egentlig aldri jobbe med fisk, men så fikk hun kjæreste og unger på øya. Lukten av tørrfisk sitter i Evjens arbeidsklær.

- Vi pleier å si at det lukter penger, sier hun og ler.


Tørrfiskproduksjon på Røst.

Barna på bingen
- Jeg vil bare si at tørrfisk er sunt og godt, sier Noah Torsteinsen (8). Han har blå øyne og ganske nye fotballsko. Ballbingen ved skolen er Røst-barnas faste møtested. Her spiller de fotball, tøyser og leker med utsikt til havet på alle kanter.

- Det artigste med å bo på Røst er å være på skolen. Det beste jeg vet er svømming, sier han.

Alle barna i Røst lærer å svømme allerede i første klasse. «Så lenge du kan svømme, så er du trygg på Røst», er rådmann Randi Gregersens mantra.

- Det er fint miljø å vokse opp her. Du kan sykle rundt øya på en time. Og menneskene her aksepterer alle. Jeg har fått mange nye venner, sier Malin Lehn.

Hun er født i Fredrikstad, men flyttet til Røst med moren sin og småsøsknene sine for seks år siden. Nå blir hun snart 16 og skal begynne på videregående til høsten. Om ikke lenge må hun forlate familien og vennene sine på øya og flytte inn på hybel på Leknes.

Lillebroren Kristoffer (13) gruer seg litt til Malin flytter. – Det blir rart. Vi krangler en del, men vi passer på hverandre.

Han er ikke like begeistret for det lille øysamfunnet: - Jeg er en bygutt. Det er selvfølgelig deilig at fuglene synger om morgenen, men stort sett alt jeg liker å gjøre er i byen, sier han.

Hvis han kunne velge, så skulle han ønske kommunen kunne bygge en ny skole.

- Den er skikkelig falleferdig og slitt.

Og selv om det er trygt, er det ikke bare positive sider ved å bo i et så lite samfunn:

- Hvis du gjør noe dumt, så glemmer de det aldri. Blir man mobbet en gang, så blir man det for alltid.

Ved veis ende
Den siste operaforestillingen på Røst er over. På scenen glitrer initiativtaker og operasanger Hildegunn Pettersen, som selv vokste opp i kommunen, i rød drakt. Sammen med henne står profesjonelle operasanger side om side med lokalbefolkningen på Røst.

- Tårene trillet og mascaraen rant. Kostymeansvarlig Synnøve Ellingsen er i ekstase etter forestillingen. Samme kveld skal hun overrekkes operaens hederspris. Og lokalsamfunnet hyller hverandre og flere sier: «Her på Røst er alt mulig».

Meld deg på vårt nyhetsbrev

 

Artikkel: Med klar Røst