Det er på tide å snu
Foto: Scanstock

Det er på tide å snu

- Vi bruker ti ganger så mye på reparasjon som på forebygging. Det er en samfunnsøkonomisk fullstendig bakvendt bruk av pengene, skriver styreleder Gunn Marit Helgesen i en kronikk i Bergens Tidende.

Denne kronikken sto på trykk i Bergens Tidende torsdag 10. september 2015 og er skrevet av styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen.

I en reportasje i Bergens Tidende den 3. september kan vi lese at det i tidsrommet 2011-2013 ble utbetalt nesten 6 milliarder kroner for å reparere skader etter naturhendelser som storm, flom og ras i Norge. I samme periode brukte vi – gjennom Norges Energi- og Vasskraftdirektorat (NVE) – mindre enn 600 millioner, en tiendedel, på å forebygge skader.

I Norge har vi ordninger som gjør at vi får erstatning dersom ulykken er ute, og det skal vi være takknemlige for. Erstatningsordninger som Naturskadefondet, Naturskadepoolen og skjønnsmidler til kommunene er et helt nødvendig sikkerhetsnett. Men samtidig er det samfunnsøkonomisk fullstendig bakvendt bruk av pengene. Å bruke ti ganger så mye penger til reparasjon som til forebygging er enkelt og greit uklokt.

20 år med venting
La meg ta et eksempel: I år «feirer» Sel kommune et lite velkomment 20-årsjubileum. Det er nemlig 20 år siden NVE bestemte at en flomvoll i Sjoa måtte utbedres. Da hadde storflommen i 1995 gjort store skader. Men NVEs midler strekker ikke til. Derfor har arbeidet blitt utsatt år etter år, mens flomvollen i Sjoa blir stadig mer slitt. Dermed er det som i 1995 var en relativt sett liten utbedring i dag blitt et langt mer omfattende – og dermed langt dyrere – tiltak. Meldingen fra NVE til Sel kommune er at det kanskje finnes penger til å gjøre jobben om ett eller to år, med mindre det inntreffer store naturskader andre steder som spiser opp hele budsjettet. Sel har ytterligere fire tiltaksplaner på vent.

Sannsynligheten for at hendelser som fører til slike naturskadehendelser skal inntreffe, er dessverre stor.

I tillegg til at reparasjonsbehovet er blitt større og langt dyrere, har ventetiden også ført til vann i kjelleren hos flere innbyggere langs elva etter hver storflom siden 1995. Dette dekkes over Naturskadefondet, som del av boligforsikringen. Det har blitt mange hundre tusen kroner i utbetalinger siden 1995. Dyrt for forsikringsselskapene, og strevsomt for de mennesker som blir berørt. 

Det er ingen tvil om at på lang sikt vil mer penger til forebygging medføre at behovet for penger til reparasjoner blir langt mindre. Den økonomiske gevinsten er åpenbar. Gunn Marit Helgesen

Situasjonen er lik i mange andre lokalsamfunn og kommuner. Det er utrygt for innbyggerne og kostbart for samfunnet. Men det må ikke være slik. Det er fullt mulig å vri vår felles ressursbruk fra reparasjon til forebygging. Her er noen tiltak som vil virke:

  1. Bevilgninger til sikringstiltak må økes betydelig

På kort sikt betyr det en ekstra utgiftspost på statsbudsjettet. Men over tid vil kostnadene til reparasjoner gå ned. Jo mer som går til forebygging, desto mindre trenger vi til reparasjon. Trysil er et godt eksempel på en kommune som ble spart for store utgifter under flommen i 2014, takket være flomforebygging i 2007 som følge av storflommen i 1995.

NVE har identifisert et sikringsbehov på 2,6 milliarder kroner. Det reelle tallet er ganske sikkert en god del større, fordi når vi får mer kunnskap om sårbare områder, blir behovet for å sikre også større. Og kartleggingen av faresoner har bare så vidt begynt. Kommunene har laget planer for hvilke tiltak som må gjennomføres, og penger er satt av til den kommunale egenandelen. Men med dagens bevilgningsnivå strekker NVEs midler til sikringsarbeid på langt nær til.  

  1. Tenk klimatilpasning ved gjenoppbygging

Når en skade først har skjedd, bør vi tenke forebygging når vi reparerer. En bru som er blitt feid vekk av storflommen, vil risikere å bli feid vekk igjen dersom vi bygger den opp igjen på samme måte.  Ofte (men ikke alltid) vil det koste noe mer penger å bygge mer flomsikkert. Problemet er at dagens forsikringsordninger legger til grunn at skader skal repareres til opprinnelig standard. Fra et rent forsikringsøkonomisk perspektiv er det forståelig, men med tanke på klimaendringene vi opplever, er det ikke like klokt.

Dette dreier seg selvfølgelig om økonomi. Rapporten fra Vestlandsforskning som ble omtalt i BTs artikkel viser at kommunene mangler økonomiske ressurser til å ta den ekstra kostnaden det innebærer å klimatilpasse når man bygger opp noe som er skadet. Man vet at det er klokt, men pengene finnes ikke. Samtidig ser vi at når statlige veier blir skadet, blir disse gjerne oppgradert for å tåle et heftigere klima. For staten har tilstrekkelig med penger. Men det kan ikke være slik at det er hvem som eier veien som avgjør om vi forebygger for fremtidige skader. Her bør staten, kommunesektoren og forsikringsbransjen finne frem til måter å finansiere klimatilpasning på, som er samfunnsøkonomisk klokt.  

  1. Redusert egenandel for kommuner som gjennomfører sikringstiltak

Kommunesektoren bruker allerede i dag store beløp på naturskader, men ofte i form av egenandeler etter at en skade har inntruffet. Naturskadeordningen bør innrettes slik at de kommuner som prioriterer å gjennomføre sikringstiltak får en redusert egenandel dersom en naturskade likevel inntreffer.

  1. Et nasjonalt skadedataregister

Det er ikke ofte KS argumenter for mer rapportering. Men som samfunn har vi et stort behov å få en bedre oversikt over skadevirkninger av et klima i endring. Bedre koordinering av data fra statlige sektorer, forsikringsbransje, næringsliv og kommunal sektor gjør at vi vil få kunnskap som kan hjelpe oss å bli mer effektive når vi skal forebygge skader.

  1. Et nasjonalt løft for sårbarhetskartlegging

Kunnskap om hvor samfunnet er mest utsatt for skader som følge av naturhendelser er viktig. Kommunene trenger det for å kunne vite hvor det er mest akutt å sikre innbyggerne mot fremtidige skader. Forsikringsbransjen vil kunne ha nytte av det for å bistå sine kunder med råd om hvordan man kan forebygge skader. Staten vil få en oversikt over det samlede behovet, og kan dimensjonere sin innsats.

Det handler om mennesker
Det er ingen tvil om at på lang sikt vil mer penger til forebygging medføre at behovet for penger til reparasjoner blir langt mindre. Den økonomiske gevinsten er åpenbar. Likevel er det ikke de økonomiske argumentene som er det viktigste. Selv om vi aldri vil klare å gardere oss fullstendig mot skader fra flom, skred og storm, har alle – ikke minst vi som representerer kommunesektoren – et ansvar for at folk skal slippe å måtte lure på om huset vil stå neste gang uværet slår til. Å sikre tryggheten for innbyggerne er den absolutt viktigste grunnen til at vi må tenke nytt. 

Videre lesning