Lever for frivilligheten
Nordmenn er verdensmestre i frivillighet. Over 60 prosent av oss deltar i frivillig arbeid. President i Røde Kors, Sven Mollekleiv, jobber like mye frivillig som i sin faste stilling. Foto: Tom Øverlie NRK P3

Lever for frivilligheten

President i Røde Kors, Sven Mollekleiv, er frivillighet i praksis. Han lever og ånder for frivilligheten. Gjennom hele sitt liv har han vært opptatt av å gjøre en forskjell for andre. Uten frivilligheten blir Kommune-Norge hardt rammet.

Denne artikkelen står på trykk i KS' magasin Kommunespeilet No4 (desember 2016). Tekst: Hege K. Fosser Pedersen.

Sven Mollekleiv jobber like mye frivillig som i sin faste stilling. Kvelder, helger og ferier er booket opp med frivillig arbeid. Ikke alle vet at han ikke er ansatt i Røde Kors. Å være president i denne organisasjonen gjør han på frivillig basis. Egentlig er han ansatt som direktør for bærekraft i Det norske Veritas. Men frivilligheten står hans hjerte nær. Blant annet var han med på å starte organisasjonen Frivillighet Norge og i fjor ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sitt frivillige og humanitære engasjement.

Nordmenn er verdensmestre i frivillighet (sammen med Sverige). Over 60 prosent av oss deltar i frivillig arbeid.

- Hva er det med nordmenn og frivillighet?

- Frivillighet har en enorm samfunnsverdi og egenverdi. Vi er verdens mest frivillige samfunn når vi tar utgangspunkt i folketallet. Jeg tror årsaken er at vi har utviklet en kultur for å hjelpe hverandre. Fra fjord til fjell, i bygd og by, har folk sett verdien av å stille opp for andre. Ikke bare i krisesituasjoner, men også for å bygge opp bærekraftige lokalsamfunn, organisasjoner og interesseområder. I Norge har vi et sted mellom 10 og 13 millioner medlemskap fordelt på fem millioner mennesker. Det er omtrent ikke et ledd i kroppen det ikke er laget en organisasjon for. Det handler om å høre til. Å kunne si vi og ikke bare jeg. Frivilligheten i Norge har utviklet seg i et spennende samspill med det offentlige. Dette samspillet mellom kommunene og frivilligheten er unikt. Avgjørende for frivilligheten i Røde Kors er at vi er til stede, at vi er tilgjengelige, har tilgang til folk og har tillit. Det offentlige har skjønt at de er avhengige av den kraften som ligger i det frivillige for å ha beredskap, for å forebygge og for å hjelpe til i kriser når det offentlige ikke strekker til.

Frivillig arbeid kan gi en helseboost. Forskning viser at frivillig arbeid kan gi bedre helse.

- Folk som jobber med frivillig arbeid får en helsegevinst. Hvorfor det?

- Å stå for noe, å høre til hos noen, å gjøre noe man opplever som meningsfullt og bli verdsatt – det å se at man kan gjøre en forskjell. Det er selve verdien i livet. Jeg tror dette henger sammen med fremveksten av frivillige organisasjoner – basert på topografi – at man har måttet greie seg. Jeg synes vi har fått til å utvikle velferdssamfunnet i samspill mellom gode offentlige tjenester i kommuner, fylke og stat og et sterkt og engasjert frivillig samfunn.

- Frivilligheten har en samfunnsverdi, fordi hvis en finansminister skulle betalt alle oss som til enhver tid jobber frivillig og gratis, så ville det ha kostet rundt 120 milliarder kroner. Men noe som er mye viktigere som samfunnsverdi, er at frivilligheten utvikler demokratiet. Folk tar ansvar, får ansvar og forvalter ansvar. Og de må stå til ansvar. Hvis de ikke oppfører seg, blir de ikke gjenvalgt. Vi nordmenn tar dette som en selvfølge. Demokratiet må ikke tas som en selvfølge. Det må faktisk pleies hver eneste dag. Og det pleies ikke bare gjennom valg til kommunestyre, fylkesstyre og Stortinget, men også gjennom å styrke hele frivillighetens demokratiske grunnlag. Jeg mener at frivillighetens største og viktigste funksjon er egenverdien. I det legger jeg at det å få lov å høre til, å stå for noe, ville noe, gjøre noe, skape noe, er en verdi i seg selv som du kjenner bare når du opplever det. Det forebygger, det skaper god helseeffekt og det skaper engasjement. Den verdien henger sammen med demokratiet. Forfatter og filosof Elie Wiesel sa en gang: Når likegyldigheten blir varig, så blir den farlig fordi da fremstår den som en livsform. Å skape noe sammen, å være en del av noe som er større enn en selv – det er en stor kraft som ikke bør undervurderes.

- Det offentlige må forstå verdien av å legge til rette for frivilligheten. Og se verdien av at frivilligheten styrer seg selv. Frivilligheten må forstå at de må dokumentere bruken av offentlige midler. Kommunene skal bygge dansegulvene slik at frivilligheten kan danse på dem. Det skal skje på en skikkelig måte. Jeg tror at hvis det offentlige og det frivillige klarer å stimulere hverandre, så får vi et varmere og et sterkere samfunn. Jeg gleder meg over utviklingen. KS har gjort mye fint for frivilligheten ved for eksempel å samarbeide med Frivillighet Norge og med Røde Kors i prosjektet «Til Topps». En gang i året går vi til topps på Norges tak – over tusen nordmenn og flyktninger hånd i hånd. Det er et fantastisk integreringsprosjekt og et eksempel på vellykket samarbeid med KS og kommunene.

De aller fleste frivillige stiller fra en til fire ganger i året. Arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 138.800 årsverk.

- Hvor avhengige er vi egentlig av frivilligheten her i landet?

- Når det er flom, når det er brann, eller når skredet kommer buldrende, så opplever Kommune-Norge at deres egne ressurser ikke strekker til. Ordfører etter ordfører sier at de ikke hadde klart seg uten frivillige. Veinettet kuttes, strømmen blir borte, men hjelpekorpsene kommer fram med medisinen til fru Andersen uansett. Når ulykker skjer, så er beredskapen der. Mange kommuner er sjanseløse alene. Folk dør uten frivilligheten, folk blir ensomme og de lider.

Over halvparten av de frivillige i Norge bidrar innenfor idrett, kultur eller i velforeninger eller grendelag. Stadig færre er medlem av den organisasjonen de utfører frivillig arbeid for (fra 88 prosent i 1998 til 76 prosent i 2014).

- Hvordan står det til med frivilligheten hos den kommende generasjonen?

- Folk klager ofte over at ungdommen er uengasjert. Sånn er det heldigvis ikke. Det er ingen fare med dugnadsånden, og det er ikke slutt på at folk bryr seg. Ungdom oppfører seg bedre enn noen gang. De er nesten for flinke både hjemme og på skolen, og så er de veldig engasjert i frivillig arbeid. Men frivillighetens karakter har endret seg noe, og det er noe forskjell på by og bygd og fra sted til sted. Vi ser en tendens til at det blir færre av dem som «lever» i en og samme frivillig organisasjon hele livet. Samtidig blir det flere som er periodeengasjert, fra sak til sak i ulike perioder av livet. Røde Kors opplevde en enorm tilstrømning av nye frivillige etter flyktningsituasjonen i fjor høst – hele 22.000 nye – mange av dem var unge mennesker.

Det finnes over 100.000 lag og foreninger i Norge. Det er omkring 10 millioner medlemskap i frivillige organisasjoner her i landet.  

- Er det enkelte grupper eller geografiske deler av landet som er mer «frivillige» enn andre?

- Hvis vi bruker TV-aksjonen som utgangspunkt, er «gullfuglen» Svalbard. De gir 450 kroner per person til aksjonen. Hele samfunnet er bygget på at alle stiller opp for alle. I samspillet mellom mennesker og natur er det bygget en kultur som er sånn at alle som kommer dit blir en del av samfunnet. I landet generelt ser vi mange eksempler på at det ofte er dem som har det tøft materielt som bidrar mest. Mange av dem som sitter godt i det er mer opptatt av skattelette og egne fordeler. Jeg slutter ikke å forundre meg over det. Heldigvis er ikke alle sånn, og jeg lar meg begeistre av dem om stiller opp for andre.

Over halvparten av det frivillige arbeidet legges ned i kultur og fritidsorganisasjoner, inkludert idrett.  

- Hvem vil trenge mer hjelp fra frivilligheten fremover?

- Vi står foran en stor eldrebølge. Den er todelt: De eldste eldre vil få økt behov for omsorg og må få det. Det dekkes dels gjennom offentlige tjenester, dels gjennom at mennesker bryr seg og er til stede. Den andre siden av eldrebølgen er gruppa med nedbetalte hus, biler og hytter  -  de som kan løpe maraton en gang i uka og som kan være en ressurs. Hvordan skal vi tilrettelegge for at disse kan være frivillige hele livet? Jo, vi må starte med å spørre dem. Jeg er sikker på at den eneste grunnen til at noen ikke er medlem av Røde Kors, er at de ikke er blitt spurt.

Idretten er den største samlingen av frivillighet i Norge. Vi er verdensledende. Det er bare Sverige som er i nærheten. USA er lysår unna.

- Hvem vil merke det først hvis vi fjerner frivilligheten i Norge?

- Tenk på alle dem som har gått seg bort og blir funnet. Jeg tenker ikke på dem driver med ekstremsport, eller på dem som blir båret ned fra Trolltunga, men på dem som er rammet av demens eller er psykisk syke. Hjelpekorpsene har aldri hatt mer å gjøre enn nå. Mange vil aldri få besøk i hjemmene sine, og mange som er i en kritisk livssituasjon vil ikke ha noen å prate med. Norge ligger høyt på selvmordstistikken, særlig blant unge. Tenkt alt som gjøres innen idrett og kultur. Selv ikke en kamp i tippeligaen arrangeres uten frivillige. Toppidretten vil knele umiddelbart, det samme vil alle barne- og ungdomsaktivitetene. Det blir et fattigere, tommere og mer livløst samfunn uten frivillige.

Ca. hver tredje i minoritetsgruppen deltar i frivillig arbeid i løpet av et år. Denne andelen er så høy at Norge fortsatt ville vært i verdenstoppen i frivillighet, om dette hadde vært hele befolkningen.

- Hva er drivkraften bak din egen ustoppelige innsats for frivilligheten?  

- Jeg lar meg inspirere av menneskelig mobilisering og kraft. Jeg blir glad når jeg ser livsgleden og tilhørigheten som de tre døtrene mine opplever i idretten, når jeg hører om en besøksvenn som gjør en forskjell, en leksehjelper, om aktiviteter på et asylmottak eller det engasjementet som skjer for å få nødhjelp fram i andre deler av verden. Det er bensin for resten av livet å se når folk går fra å overleve til å leve. Jeg får påfyll ved å være med å skape. Derfor blir det like viktig å vinne Elverums-turneringen i fotball med et jentelag som å bli seriemestre med Vålerenga i tippeligaen. I min familie er frivillighet et felles prosjekt. Kona mi bruker også feriene sine på å gi psykisk utviklingshemmede og deres familier et godt fritidstilbud. Å drive med frivillig arbeid er å leve. Heldigvis har mange skjønt dette. Hva er egentlig alternativet? Å sitte foran tv-en og spise potetgull? Det er ikke noe galt i det, men ikke hele tiden. Jeg har fått et sånn Røde Kors-virus i kroppen som jeg aldri blir kvitt. Det finnes det heldigvis ikke vaksine mot. Jeg kommer til å finne nye, meningsfulle aktiviteter så lenge det er liv i meg.


Fakta

Sven Mollekleiv (61)

*President i Norges Røde Kors. Vervet er frivillig.
*Er direktør for bærekraft  i Det Norske Veritas
*Har tidligere vært informasjonssjef i Norges Idrettsforbund, markedssjef i Norges Fotballforbund og generalsekretær i Norges Røde Kors
*Gift og har tre døtre.