Villedende om lærernormen
Mer enn en femdel av kommunenes samlede ressurser brukes på grunnskolen. Bare pleie og omsorg har en større andel av kommunebudsjettene, skriver Erling Barlindhaug i KS. Foto: Den gode skoleeier

Villedende om lærernormen

I Klassekampens leder mandag 27.11. støttes forslaget om en norm for lærertetthet på skolenivå. Det er i og for seg greit nok. Problemet oppstår når støtten skal begrunnes.

Av Erling Lien Barlindhaug, direktør for utdanning i KS.

Innlegget sto på trykk i Klassekampen 28. november 2017.

Lederskribenten (Mari Skurdal) slår ganske enkelt fast at lærerorganisasjonene har sett at «politikere på kommunenivå har nedprioritert skole i mange år, på tross av politiske ønsker».

Kommunepolitikere landet rundt, som i disse dager jobber ganske steinhardt for å få på plass et budsjett som sikrer innbyggerne best mulige tjenester både innenfor skole, barnehage, pleie og omsorg, rus og psykiatri, samferdsel og på en rekke andre områder, hadde fortjent at Klassekampen var litt mer nøyaktig på hva denne nedprioriteringen av skolen har bestått i.

Mer enn en femdel av kommunenes samlede ressurser brukes på grunnskolen. Bare pleie og omsorg har en større andel av kommunebudsjettene. Andelen har vært stabil i flere år, til tross for at kommunene har fått stadig nye oppgaver. Det vitner ikke om nedprioritering! Innenfor stramme budsjettrammer skal politikerne foreta tøffe prioriteringer, og de skal stå til rette for innbyggerne – velgerne – for hver eneste en av dem.  

Skurdal skriver videre: «Det ble særlig tydelig etter at Utdanningsdirektoratet i 2015 og 2016 utbetalte 870 millioner kroner til kommunene for at de skulle ansette flere lærere. (…) Økt elevtall og flere undervisningstimer spiste opp den vedtatte lærerøkningen.»

Siden vi må anta at hun ikke mener at økt elevtall og flere undervisningstimer er et resultat av kommunenes «nedprioritering» av skolen, hadde det vært interessant å vite hva nedprioriteringen består i.  

I Statsbudsjettet for 2018 for Kunnskapsdepartementet står følgende i rapporten for 2016:

«Alle kommunane fekk tilskott, fordelt etter grunnskolenøkkelen i inntektssystemet til kommunane. Det var berre éin kommune som rapporterte at midlane han fekk blei nytta på noko anna enn fleire lærarar på 1.–4. trinn. Denne kommunen får redusert tilskott i 2017.»

Kommunene prioriterer skolen, og kommunene følger opp statlig politikk. Men kommunepolitikerne har, i motsetning til interessegrupper og fagforeninger, ansvar for å prioritere bruken av offentlige midler slik at velferdstjenestene samlet sett blir best mulig. På Utdanningsdirektoratets nettsider kan vi lese:

«Det er forsket mye på effekter av klassestørrelse og lærertetthet, men effekten er ikke entydig. Flere lærere og mindre klasser gir ikke nødvendigvis et bedre læringsutbytte for elevene.»

At politikere – med støtte fra Klassekampen – velger å prioritere svære summer til tiltak uten dokumentert effekt, må vi ta til etterretning. Jeg noterer meg at heller ikke Klassekampen angir hvor alle de flere tusen lærerne som skal være på plass allerede fra kommende skoleår skal hentes fra.