Velferdsutfordringer
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Velferdsutfordringer

Nær toppen, varslet Steinar Holden i en økonomikommentar her i avisen forrige torsdag. Regjeringens budsjettforslag for 2016 gir en innfasing av oljepenger på 0,7 prosent av fastlands-bnp.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 5. november 2015.

Dersom dette fortsetter, så er det ikke mer «friske» penger å hente fra oljefondet om fem år, målt som andel av bnp Fastlands-Norge. Da må enten utgiftsveksten stanse opp, eller vi må tappe ut mer enn realavkastningen på oljefondet.

Den store handlefriheten vi i dag har i budsjettpolitikken er altså midlertidig. Thøgersen-utvalget har på den bakgrunn foreslått at årlig innfasing av oljepenger begrenses til 0,1-0,2 prosent, alternativt nok til å dekke demografikostnadene, det vil si kostnadene ved uendrete dekningsgrader og ressursbruk pr bruker for offentlige velferdsordninger. Men holder det bare med en ny regel?

Finansdepartementet har i mange år vært opptatt av den automatiske utgiftsveksten i velferds-ytelsene i folketrygden. Veksten bygger på kombinasjonen av demografiske endringer og et regelverk som gir rettigheter til innbyggerne. Utgiftsøkningen i folketrygden er forsøkt løst gjennom pensjons¬reformen, med levealdersjustering og underregulering av ytelsene.

En tilsvarende problemstilling er imidlertid også aktuell for velferdstjenestene, der politikerne i økende grad synes villige til å dele ut ikke bare løfter, men også rettigheter, uten å ta inn over seg de langsiktige økonomiske konsekvensene. Med stort handlingsrom for bedre velferd på kort sikt, kan den framtidige veksten i antall eldre komme med utgangspunkt i et velferdssystem som er vesentlig mer kostnadskrevende enn i dag.

Den finanspolitiske utfordringen som kommer når aldringen i befolkningen gir sterkt økt behov for velferdstjenester fra midten av 2020-tallet og framover, er derfor en svært viktig begrunnelse for en mer begrenset innfasing av oljeinntekter i årene som kommer.

Thøgersen-utvalget er også opptatt av dette, men synes å underkommunisere utfordringene. I utvalgets analyse av handlingsrommet framover benyttes en forutsetning om uendrete dekningsgrader og ressursbruk pr bruker som referansebane, noe som gir et budsjettmessig inndekningsbehov på 5 prosent av fastlands-bnp i 2060. Og selv om utvalget også vurderer konsekvenser av alternative forutsetninger, konkluderer de:
«Konklusjonen om et betydelig langsiktig inndekningsbehov er rimelig robust overfor alternative forutsetninger. Den nøyaktige størrelsen på inndekningsbehovet er imidlertid avhengig av utviklingen i bl.a. oljepris, fondsavkastning, arbeidstilbud og produktiviteten i offentlig tjenesteproduksjon.»

Forutsetningen er imidlertid ikke triviell. Historisk har ressursbruken pr bruker innen helse- og omsorgsektoren økt; fra 1988 til 2005 med 1,5 prosent pr år. Utviklingen har vært drevet av økt velstand og tilsvarende forventninger til de offentlige velferdstjenestene på den ene siden, og en svakere produktivitetsutvikling for slike tjenester på den annen side. En tilsvarende utvikling framover gir et inndekningsbehov i 2060 på hele 15 prosent.

Rett nok kan økt levealder slå ut i flere friske år for eldre, men det kan også slå ut i flere år med helseproblemer. Og selv om teknologiske framskritt kan by på kostnadsbesparende behandlingsmetoder, vil antakelig kunnskapen om nye behandlingsmuligheter trekke motsatt vei. Nettoeffekten er altså uviss, men effekten av en økende velstand på kravet til offentlige velferdstjenester er neppe det. Uendret politikk er derfor ikke å holde dekningsgrader og ressursbruk pr bruker uendret, men en politikk der disse vokser i takt med våre historiske erfaringer.

Kommunesektoren har i mange år vært opptatt av disse utfordringene, og anbefalte i 2010 nedsatt en egen velferdskommisjon. Deler av mandatet for en slik kommisjon er blitt dekket av Thøgersen-utvalgets arbeid, deler blir antakelig ivaretatt av andre utvalg. Men de mer spesifikke utfordringene til omfang, utforming og finansiering av velferdstjenestene er ikke dekket. En bred utredning rundt disse utfordringene kan styrke muligheten til å gjennomføre en bærekraftig finanspolitikk framover.