Unødig lønnsbekymring
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Unødig lønnsbekymring

Bekymringene for høye lønnstillegg i kommunene er grunnløse. Kommunene har hatt lavere lønnsvekst enn andre sektorer.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 21. mai 2015.

Stadig vekk opplever jeg stor bekymring for hvordan kommunene – og da ikke bare enkeltkommuner, men kommunene i sin alminnelighet – styrer egen økonomi. I 2005 advarte daværende sentralbanksjef den rødgrønne regjeringen om at økte inntekter for kommunene kunne ende opp som kraftig lønnsvekst for de kommuneansatte. «Sist kommunene fikk ekstramilliarder, gikk det galt» mente han. Nå sist er det herværende avis som på lederplass advarer mot å belønne kommunene for uansvarlige lønnstillegg. Det «fritar kommuner for ansvar, og hindrer at de lærer».

Bakgrunnen er at Regjeringen i revidert budsjett reduserer lønnsanslaget for 2015 fra 3¼ til 2,7 prosent. Det kan gi kommunene en skattesvikt på 1,6 milliarder kroner. Samtidig anslår Regjeringen at kommunesektorens kostnader bare vil reduseres med 0,3 milliarder kroner, idet lønnsveksten for kommunene i år nå anslås til 3,2 prosent. Og den foreslår at rammetilskuddet til sektoren økes med 1,1 milliarder, slik at den reelle inntektssvikten for kommunene kan bli på 0,2 milliarder.

Men konklusjonene om uansvarlighet neglisjerer en del fakta. For det første at 0,2 prosentpoeng av årets lønnsvekst i kommunene skyldes at lærerstreiken bidro til lavere gjennomsnittlig lønnsnivå i fjor, på grunn av lønn som ikke ble utbetalt og senere virkningstidspunkt for lønnstilleggene. For det andre at det ikke ble gitt noe lønnstillegg i kommunene i årets oppgjør; årets lønnsøkning ble avtalt for ett år siden, på et tidspunkt der hverken Regjeringen eller andre forutså den avmattingen av arbeidsmarkedet som vi nå ser. Og det ble gjort i forbindelse med en avtale om et nytt lønnssystem, hvor det var behov for å se toårsperioden 2014-15 i sammenheng.

Og hva mer er, årets lønnsvekst i kommunesektoren er et historisk unntak. For historien viser at det er liten grunn til å være bekymret for at kommunesektoren bevilger seg høy lønnsvekst. Som figuren viser har årslønnsveksten i kommunene de siste tretti årene stort sett vært lavere enn i industrien, og ofte lavest av alle de store forhandlingsområdene i økonomien. Unntakene er etter år med tiltakende lønnsvekst i økonomien, idet lønnsveksten igjen ligger an til å avta. Da kan kommunene ligge høyere enn industrien. Men aldri høyest.

Dette forløpet er hva en måtte vente, siden kommunesektoren over tid er den mest lojale følgeren av frontfagmodellen. Idet en tiltakende lønnsvekst i frontfaget – industrien – snur til nedgang, vil lønnsveksten kommunesektoren fortsatt være på vei opp. Og tilsvarende ser en et klart etterslep for kommunene når lav lønnsvekst i industrien snur til oppgang.

Hvor stammer frykten for uansvarlig lønnsvekst i kommunene fra? Jeg tror det skyldes at hverken sentralbanksjefer eller lederskribenter er bekymret over lønnsveksten de årene den er lav. Da ville de blitt bekymret over lav lønnsvekst i kommunesektoren. Bekymringene oppstår når det er blitt klart at lønnsveksten har vært for høy og må ned. Frontfaget er i ferd med å bremse opp, og dermed havner kommunesektoren høyere.

Over tid har kommunesektoren hatt en svakere årslønnsvekst enn de øvrige hovedsektorene i økonomien. Til gjengjeld har arbeidstidsforkortelser og dyrere pensjon gjort at timelønnskostnadene i kommunesektoren har steget like mye som i industrien, slik jeg viste i en kommentar i DN 12. mars i år. Det er konkurransen om arbeidskraften som bestemmer lønnsveksten i norsk økonomi. Dette likevektsnivået må også kommunesektoren forholde seg til.

Økte inntekter tyter ikke ut i økt lønnsvekst. Uten spesielle grep gir økte inntekter i første omgang en bedre økonomisk balanse i kommunene, og over tid et økt tjenestetilbud. En ukompensert skattesvikt vil gi den motsatte effekten. Så enkelt er det.