Skattekonkurranse truer globaliseringen
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Skattekonkurranse truer globaliseringen

Globaliseringen stimulerer til skattekonkurranse, men skattekonkurranse undergraver globaliseringen.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 12. januar 2017.

Den mest utbredte forklaringen på Brexit og Trumps seier i det amerikanske presidentvalget, er at økte skjevheter i inntektsfordelingen har bidratt til å svekke tilliten til etablerte politikere og politikk, herunder oppslutningen om den økonomiske globaliseringen.

Her i DN har ulike kommentarartikler pekt på at de økte skjevhetene kan skyldes flere forhold: Globaliseringen selv, teknologisk utvikling, høye råvarepriser, samt manglende ordninger i lønnsdannelsen eller velferdsstatsordninger som sørger for at de samfunnsøkonomiske gevinstene ved globaliseringen og teknologisk framgang kommer alle til gode.

Konklusjonen for flere av kommentarene er at for at globaliseringen skal kunne opprettholdes, så må inntekter i større grad enn i dag utjevnes gjennom skatter, både rike individer og bedrifter må betale mer i skatt.

Men tendensen går motsatt vei. De siste 30 årene har vist en vedvarende nedgang i skattesatsene for bedrifter. Denne utviklingen har så langt ikke vært så dramatisk som figuren viser, fordi skattefradrag samtidig er blitt redusert. Dessuten har store land, som USA og Japan fortsatt høye satser. Men etter finanskrisa har selskapsskatt som andel av BNP gått ned i OECD-området.

Og nå sier Trump at satsene i USA skal ned til 15 prosent, og May har varslet at Storbritannia skal ha den laveste bedriftsbeskatningen blant de 20 største økonomien i verden. Dette kan neppe oppveies av tilsvarende kutt i fradragsregler. Her hjemme har vi et skatteforlik som sier at vår skattesats skal ned til 23 prosent, men presset for lavere skatter vil neppe være slutt med det.

Samtidig kan utfordringene i framtida bli større, særlig for de europeiske velferdsstatene. En aldrende befolkning vil kreve økte velferdstjenester. Mange er opptatt av at dette kan vanskeliggjøres på grunn av mangel på arbeidskraft. Samtidig er det andre som frykter at roboter i framtida vi gi mangel på jobber, og som peker på borgerlønn som en løsning på det problemet.

Begge deler kan ikke bli en utfordring samtidig. Snarere kan den ene utfordringen være løsningen på den andre, enten robotene kommer i velferdssektoren eller andre sektorer. Men i sistnevnte tilfelle vil problemet for begge være finansieringen.

Det synes å være klare grenser for hvor mye skatter og avgifter som kan legges på befolkningen, selv i nordiske velferdsstater. Etter at Sverige nærmet seg en samlet skattebelastning på 50 prosent av BNP rundt 1990 førte det til kraftige reformer av den svenske velferdsmodellen. Tilsvarende fikk Danmark sin store kommunereform etter at de nærmet seg 50 prosent rundt 2000. Skattelettelser for mobile skattegrunnlag kan i lengden ikke kompenseres ved å øke beskatningen for andre grupper.

Jeg vil ikke her kritisere at norske politikere er med på ferden når det gjelder redusert bedriftsbeskatning. Det vil neppe være mulig å motsette seg skattekonkurransen i dagens globale økonomi, med frie kapitalbevegelser over landegrensene. Enten må skatteregler som innebærer skjerpet skattlegging harmoniseres mellom land. Eller så må stater som vil ønske å opprettholde en likere inntektsfordeling og mer omfattende velferdsordninger forsøke å begrense frie kapitalbevegelser for å kunne beskytte skattegrunnlaget. Med andre ord, enten mer internasjonalt samarbeid, eller mindre økonomisk integrasjon.

At vi uten økt samarbeid mellom land må ha en moderat demping av globaliseringen knyttet til frie kapitalbevegelser gjelder også mer generelt. Frie kapitalbevegelser gjør landene mer sårbare for økonomiske kriser knyttet til finansielle ubalanser. Og i en global markedsøkonomi basert på nasjonalstater, vil politikerne i for liten grad kunne tilfredsstille egne innbyggeres behov for økonomisk-politiske tiltak.

Vi må samtidig passe oss for at vi ikke beveger oss fra en grøft til en annen, at globaliseringen reverseres, slik at det også går ut over internasjonal handel. Det skjedde i mellomkrigstida. Vi får nå en amerikansk president som synes troendes til å bidra nettopp til en slik utvikling.