Kan tape på flyktninger
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Kan tape på flyktninger

Kommuner med høye utgifter kan tape på å bosette flyktninger, noe som vil gå utover tjenestetilbudet til øvrige innbyggerne. Satsene bør derfor økes.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 6. august 2015.

Vi bor alle i en kommune, heter det. For flyktningene er spørsmålet hvilken som vil ta i mot dem. I forbindelse med Stortingets vedtak om 8000 ekstra kvoteflyktninger fra Syria, kartlegges nå hvordan kommunene stiller seg til å bosette flere flyktninger. Allerede i utgangspunktet vet vi at det er problemer med å få utplassert flyktninger fra mottak til ordinær bolig i tilstrekkelig tempo.

Oppsummeringen synes å være at kommunene er generelt positive, men at mange tar forbehold om at staten dekker kostnadene som følger med. Det har nemlig ikke vært tilfelle de senere årene, hverken for den enkelte kommunene eller for kommunene samlet.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har et eget utvalg, sammensatt av folk fra embetsverket og kommunesektoren, som hvert år forsøker å beregne kommunenes gjennomsnitts¬kostnader for en flyktning. Beregningene for 2014 viser at over en femårsperiode – antall år som dekkes av integreringstilskuddet fra staten – var gjennomsnittskostnaden for kommunene på 770.000 kroner per flyktning.

Samtidig lå integreringstilskuddet som kommunene mottok for å dekke utgiftene på nær 670.000 kroner, med unntak for enslige voksne der tilskuddet var nær 720.000 kroner. Omregnet i faste 2014-kroner har både utgiftene og tilskuddene bare økt svakt over årene 2009-14, slik figuren viser.

Det betyr at integreringstilskudd i denne perioden har dekket 80-90 prosent av utgiftene, dvs at en gjennomsnittkommune har måttet dekke 10-20 prosent av kostnadene selv. For kommunene som hadde kostnader over gjennomsnittet blir den udekkete delen av utgiftene tilsvarende høyere.

Tilskuddene gir insentiv for kommunene til å drive mest mulig effektivt, siden de tildeles som faste beløp per bosatt flyktning. Sparte kostnader vil kommunene beholde til evt bruk på andre formål. Vi kan ikke se bort fra at noen kommuner kan klare å ta ut en ren gevinst på dette, og ha kostnader under tilskuddssatsene. Disse kommunene har i så fall i særlig grad trukket den beregnede gjennomsnittskostnaden ned. Det betyr at kostnadene for de som ikke klarte å ta ut slike gevinster, i virkeligheten var tilsvarende høyere.

Nå mottar kommunene også andre inntekter som følge av flere innbyggere, både overføringer fra staten og skatteinntekter, men disse går til å finansiere øvrige kommunale tjenester som også flyktninger tar del i. En kan ikke se bort fra at det er noen grad av stordriftsfordeler i disse tjenestene, men samtidig vet vi at nettobidraget fra flyktninger til offentlige finanser er negativt, også innenfor en forholdsvis lang tidshorisont.

Kommunene som har utgifter som ligger over tilskuddene kan tape penger på å bosette flyktninger. Med mindre de har en overdådig økonomi, vil det gå ut over tjenestetilbudet til kommunenes øvrige innbyggere. Vi vet at det er viktige forskjeller i inntekt mellom kommunene i utgangspunktet, når vi tar hensyn til ulikheter i tjenestebehov. Mange har en svak økonomi, og sliter med å opprettholde et tilfredsstillende tjenestetilbud til innbyggerne. Til tross for dette velger mange å ta imot flyktninger. Men noen velger også å avstå.

Det er altså en generell vilje blant kommunene til å ta imot flyktninger. Men hva skal vi si om statens vilje? Staten viser til at tilskuddene er økt over tid, men som det framgår av figuren har det knapt vært mer enn hva som har vært nødvendig for å følge utviklingen i pris- og lønnsvekst. Gapet mellom utgifter og tilskudd var i 2014 bare svakt mindre enn det var i 2009.

Forholdet mellom tilskudd og utgifter i 2015 vet vi ikke ennå. Men selv med årets nyvinning med ekstraordinære tilskudd på 25-50.000 kr for alle bosatte utover anmodet/forholdsmessig antall, så ville slike tilskudd ikke ha dekket alle utgiftene i 2014.

Systemet med tilskudd pr flyktning er slik at det stimulerer kommunene til å drive billigst mulig. Det vil ikke ha noen uheldig insentiveffekt om satsene økes slik at de dekker kommunenes gjennomsnittskostnader. Det virker som er et rimelig tiltak for å sikre en god bosetting av de flyktningene Norge velger å ta imot.