Inkluderende arbeidsliv: Kan alle jobbe i en kommune?
Kommunene er ikke nødvendigvis et sted «alle» kan jobbe. Styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen. Foto: Hege K. Fosser Pedersen

Inkluderende arbeidsliv: Kan alle jobbe i en kommune?

Kommunene er blitt omtalt som arbeidslivets «last resort» - arbeidsplassen for dem som ikke får jobb andre steder.

Kronikken av styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, sto på trykk i avisa Varden, 28. mars 2017.

Utenforskap er en nasjonal utfordring, men inkludering skjer lokalt. Neste uke diskuteres dette temaet når KS inviterer til Kommunalpolitisk toppmøte i Oslo. Toppmøtet har fokus på kommunene og fylkeskommunenes nøkkelrolle i et mer inkluderende samfunn. Det er kommunene som sitter med løsningene når flere skal inkluderes i lokalsamfunnet og i arbeidslivet.  Som tjenesteutøver skal kommunen sikre innbyggerne likeverdige og gode tjenester. Særlig er arbeidet med å inkludere barn og unge avgjørende for å forebygge utenforskap. Kommunen er også vårt sikkerhetsnett. Det innebærer ansvar for å ta vare på de svakeste blant oss og sørge for nødvendige tjenester til dem som trenger det mest.

Arbeidslivet er en av våre viktigste arenaer for inkludering. Det å være en del av et arbeidsmiljø, å bidra til fellesskapet og ha en egen inntekt er viktig for de aller fleste av oss.  Det er en nasjonal utfordring at så mange står utenfor arbeidslivet, enten det er på grunn av nedsatt arbeidsevne, manglende kompetanse eller språkferdigheter. Kommunene er store arbeidsgivere – mange steder i landet den aller største.  Ligger da også nøkkelen til et mer inkluderende arbeidsliv i kommunene?

Det anslås at rundt 700 000 personer i arbeidsfør alder helt eller delvis er utenfor arbeidslivet på grunn av helseproblemer. I tillegg kommer arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere.  Andelen mottakere av sosialhjelp har økt de siste årene, særlig blant enslige, unge menn og enkelte innvandrergrupper. I tillegg oppgir om lag 85 000 personer med nedsatt funksjonsevne at de ufrivillig står utenfor arbeidslivet.

Samtidig som stadig flere ikke er i jobb, øker kommunenes behov for arbeidskraft og kompetanse. Kommunene kan gjennom rekruttering bidra til mer inkludering, og på samme tid få tilgang på arbeidskraft. Prosjektet «Menn i helse» er et strålende eksempel. Menn som av ulike grunner har falt ut av arbeidslivet får en ny sjanse gjennom kvalifisering til yrker innen helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

Kommunene har gjennom IA-avtalen forpliktet seg til å åpne opp for arbeidsutprøving av personer som står utenfor arbeidslivet. Mange virksomheter har arbeidspraksisplasser og gjør en stor innsats med å legge til rette for arbeidsutprøving. Det jobbes også med å etablere aktivitetstilbud og sysselsettingstiltak til personer som står utenfor – for eksempel gjennom aktivitetsplikten for sosialhjelpsmottakere. Det er likevel ikke slik at disse personene nødvendigvis blir ansatt i kommunene. Spørsmålet er om kommunale arbeidsgivere kan gjøre mer?

Før vi diskuterer løsningene, er det også viktig å ta med seg de arbeidsgiverutfordringene som kommunene har i dag. Høyt sykefravær, høy andel deltidsansatte og en høy andel ansatte med nedsatt funksjonsevne er hverdagen i mange kommunale virksomheter. Dette må lederne finne løsninger på, samtidig som det stilles stadig større krav til effektivitet, omstilling og kvalitet i tjenestene.

Fra ulike hold forventes at kommunale arbeidsgivere skal inkludere flere i arbeidslivet.  Arbeiderpartiet foreslår i sitt program at kommunene skal ha et ansvar for å finne arbeid til unge mottakere av arbeidsavklaringspenger. Der hvor kommunene og NAV ikke finner jobb andre steder, skal kommunene selv finne arbeid.  Enkelte forskere omtaler kommunene som arbeidslivets «last resort» - arbeidsplassen for dem som ikke får jobb andre steder.  Dette rimer dårlig med de utfordringene kommunene står overfor: Økt kompetansebehov og høye forventninger fra innbyggerne om både god kvalitet og effektive tjenester.  

Likevel, kommunene skal selvsagt gjøre sitt, og ta sitt samfunnsansvar. Vi har ikke råd til å ha så mange utenfor arbeidslivet.  Men skal vi lykkes med inkluderingen framover, må vi i større grad klare å matche dem som står utenfor med det arbeidsgivere trenger. Her har NAV en viktig rolle! Arbeidskraft og kompetanse er vår viktigste ressurs. Vi må jobbe sammen for å skape et arbeidsliv der alle kan bidra.