Hvorfor forske – hva eller hvordan?
Kommentar av Per Richard Johansen, samfunnsøkonom i KS. Foto: KS

Hvorfor forske – hva eller hvordan?

Universiteter og høyskoler forsker for forskningens skyld. SSB skal forske for å gi kunnskap om norsk økonomi og samfunnsforhold.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 23. november 2017.

Hva skal SSB forske på og hvordan skal det forskes? På et eller annet tidspunkt i omorganiseringsprosessen i byrået forlot man det første spørsmålet, og rettet oppmerksomheten ensidig mot det andre.  For meg synes det å ha skjedd i overgangen mellom kapittel 2 og 3 i den utvalgsrapporten som SSB fikk utarbeidet i starten på prosessen.

Mens utvalget i kapittel 2 om «Hvorfor forskning i SSB» vektlegger samspill mellom forskning og statistikkproduksjon og analyse av økonomisk politikk og samfunnsforhold, går man i kapittel 3 «Vurdering av dagens forskningsavdeling» over til kun å evaluere ressursinnsats og fremfor alt publiseringspoeng for virksomheten. SSBs såkalte samfunnsoppdrag kommenteres ikke mer i rapporten, og legger dermed heller ingen føringer på de videre utledningene og anbefalingene.

Dette ble fort fanget opp blant brukerne av anvendt samfunnsøkonomisk analyse i Norge. Hvis man ser på innspillene som tidlig kom fra LO, NHO og andre arbeidsmarkedsorganisasjoner, så har de nettopp gått på en bekymring over at hele formålet med avdelingens virksomhet – hvorfor SSB skal forske – synes å være endret fra et «hva» til et «hvordan». Også Finansdepartementets voksende bekymring over de leveransene de i dag mottar fra SSB, synes å gå på dette. Dette spørsmålet ble kort sagt ikke tilstrekkelig adressert i den omorganiseringen en la opp til.

Om spørsmålet om hvorfor skal besvares med hva eller hvordan er viktig, fordi det avgjør hva formålet med forskningen skal være.

Det er hvordan SSB bør forske som har preget de innleggene som har kommet fra de som er kritiske til tidligere forskningsprofil for SSB. Kritikken har i særlig grad kommet fra akademiske økonomer med bakgrunn i handelshøyskolene, og det er i følge dem bare et forhold som har betydning for forskning: At det er mulig å kvalitetssikre den gjennom internasjonal publisering på et høyt nivå.

Universiteter og høyskoler har sitt viktigste formål i å drive utdanning, og forskning og publisering i internasjonale tidsskrifter er et middel til å sikre at dette gjøres på et best mulig faglig nivå. Det er rimelig at akademiske økonomer – ut fra sin hverdag – peker på internasjonal publisering som et hovedkrav. Hvordan forske blir dermed svaret på hvorfor forske.

Men SSBs formål er et annet, det er å skaffe kunnskap om det norske samfunnet, basert på statistikk og anvendelse av statistikk. Hvordan forske må derfor følge av hva det skal forskes på.

For øvrig er det jo faktisk slik at SSB publiserer en god del internasjonalt i dag. En ranking basert på selvregistrering av forskere plasserer SSB på en 6. plass av norske økonomiske institutter, foran flere av instituttene både på universiteter og handelshøyskoler i tillegg til Norges Bank.

Felles for kritikerne er at de ønsker at virksomheten skal vris mer i retning av hva de selv holder på med. Flere av kritikerne har selv startet sin karriere i SSBs forskningsavdeling, og der fått anledning til å utvikle seg faglig i andre retninger.

Samlet etterlater dette et inntrykk av at de som fremst mener å representere akademisk forskning, samtidig er de mest begrensende hva gjelder forskningsperspektiv som skal tillates lagt til grunn.

Min egen bakgrunn i SSB er knyttet til de makroøkonometriske modellene. Jeg kan ikke se at det bør være et krav at de skal befinne seg på forskningsfronten, at de skal være nyskapende og originale, og dermed kandidater for internasjonal publisering. Forskningsfronten er stedet der hypoteser og tilnærminger skal fremsettes og eventuelt forkastes. En slik forkastning skjer i dag med modeller som noen av kritikerne har framholdt som de rette. Modeller med egenskaper som stadig forkastes danner ikke noe godt utgangspunkt for anvendt økonomisk analyse.

Flere kjente økonomer, herunder Nobelprisvinnere, anbefaler nå modeller av SSBs type.

For min del ser jeg på SSBs modeller ikke bare som et utviklingsprosjekt, men også som en måte å akkumulere kunnskap om norsk økonomi og dens virkemåte. Viktige oppgaver, som krever ressurser og som ikke vil ivaretas av andre dersom SSB skulle ha lagt dem ned.

Jeg har merket meg at mange kritikere nærmest fnyser av at dette skal kalles forskning. Men det å akkumulere og utnytte en slik kunnskap krever en forskningstilnærming og et nært samspill med det kritikerne ville betegne som «riktig forskning». Slik bør arbeidet med disse modellene fortsatt drives.