Hvor stort er det kommunale produktivitetsgapet?
Produktivitetsmåling er krevende, og ikke noe lettere for kommunal virksomhet enn for andre sektorer, snarere tvert imot, skriver Torbjørn Eika. Foto: Corell

Hvor stort er det kommunale produktivitetsgapet?

Kan kommunene effektivisere for 29 mrd. kroner over natta? Selvfølgelig ikke! Undersøkelsen bak dette resultatet kan imidlertid lette effektiviseringsarbeidet i kommunene, skriver sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika.

Debattinnlegget av sjeføkonom i KS, Torbjørn Eika, stod på trykk i Dagens Næringsliv 29. desember 2017. 

I DN-lederen 20.12 refereres det til en analyse som tolkes som at det er et effektiviseringspotensial på 29 milliarder kroner i norske kommuner. Undersøkelsen dette bygger på er utført av Senter for Økonomisk Forskning ved NTNU og finansiert av Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Analysen går ut på å se hvordan den enkelte kommune ligger an produktivitetsmessig sammenliknet med den mest produktive kommunen av om lag samme størrelse. Metodikken er ikke enkel og resultatene kan ikke tas som fasit for hvordan produktivitetsforskjellene mellom kommunene faktisk er.

Produktivitetsmåling er krevende, og ikke noe lettere for kommunal virksomhet enn for andre sektorer, snarere tvert imot. Potensialet på 29 milliarder kroner bygger på mange forutsetninger som vanskelig lar seg oppfylle i virkeligheten. Den underliggende analysen viser at kommunene i snitt var om lag 13 prosent mindre effektive enn den mest effektive sammenliknbare kommune, som omgjort til kroner altså blir nesten 30 milliarder.

Effektiviteten måles ved å se på forholdet mellom produksjonen og innsatsfaktorene og her er det mange måleproblemer.

  • Produksjonen er vanskeligere å mål, spesielt knyttet til kvalitet. En indikator som én vil betrakte som tegn på god kvalitet (f.eks. høy bemanning i barnehager), vil i dette opplegget betraktes som ineffektivitet. Kvalitet er i det hele tatt en nøkkelfaktor til besvær. Man ønsker «optimal» kvalitet på velferdstjenestene, hverken maksimal eller minimal regnet per mottaker. Dette er i noen grad et spørsmål om lokale preferanser, men også om lokale forutsetninger.
  • Arbeidskraften er ikke homogen. Hvis man måler innsatsfaktoren arbeidskraft som timeverk vil det verken reflektere kompetanse/utdanningsnivå eller den enkelte medarbeiders potensiale. Lønna reflekterer heller ikke forskjeller i produktivitet på en uproblematisk måte, slik at heller ikke lønnskostnadene er noe egnet mål på den innsatte arbeidskraften. En kommune kan være mer heldig enn en annen med hensyn til arbeidstakernes helse. Mellom store kommuner er dette neppe så viktig, selv om noe av forskjellene kan skyldes kommunenes evne til å skape gode arbeidsforhold, mens det for små kommuner kan bety mye.
  • Ingen er perfekte, heller ikke kommuner, noe som denne undersøkelsen forutsetter. Isolert sett trekker i det i retning av at produktivitetspotensialet undervurderes.
  • I beregningene er det også usikkerhet knyttet til data. Det er ingen egen datainnhenting så man er prisgitt det som finnes av tilgjengelige data og kvaliteten på disse.

Det er altså mange feilkilder og problematiske forhold ved hva en slik analyse. Undersøkelsen kan imidlertid være nyttig ved at en kommer på sporet av forbedringspunkter og områder hvor en kan lære av andre. Men resultatene må ellers tas med en klype salt.