Godt rustet til neste krise?
Det bør meisles ut en robust strategi for hvordan en i normale tider nå skal fin-tilpasse seg til handlingsregelen, skriver Torbjørn Eika. Foto: Scanstock

Godt rustet til neste krise?

Det siste tiåret har norsk økonomi vært truffet midtskips av en internasjonal finanskrise krise og av oljeprisfallet i 2014. Vi ser ut til å ha kommet stående gjennom disse konjunkturutfordringene, men har vi en strategi til å klare det neste sjokket?

Dette innlegget signert sjefsøkonom i KS, Torbjørn Eika, sto på trykk i Finansavisen 30. oktober 2017.

Bakgrunn i en gullalder
Økningen i oljeprisen, fra et bunnivå i slutten av 1998 på 14 USD/fat i dagens pengeverdi, var grunnlaget for den kraftige oppgangen i norsk økonomi fra andre halvår 2003. Handlingsregelen fra 2001 for innfasing av oljepenger i norsk økonomi, forsterket vekstimpulsene fra petroleumsnæringen. Arbeidsledigheten falt fra 4,5 prosent i 2003 til 2,5 i 2007. Personlig konsum per innbygger økte årlig med 3,7 prosent, reallønna med 2,7 og inflasjonen var stabilt lav.

Finanskrisen
En konjunkturnedgang startet ved inngangen til 2008 og ble kraftig forsterket da finanskrisen var et faktum i september samme år. Strammere kredittgivning, aksjemarkeder i fritt fall og elendige framtidsutsikter fikk innenlandsk etterspørsel og ikke minst handelen med utlandet til å stupe. Vi fikk også en forsmak på det som kom til å skje i 2014 med en oljepris som på kort sikt ble barbert ned til en tredel. Resultatet var tre års konjunkturnedgang, men arbeidsledigheten økte ikke med mer enn 1,4 prosentpoeng, fra en bunn i 2008 til toppen i 2010 på 3,7 prosent.

Oljenedturen 2014
I tiden etter finanskrisen ble et markert oljeprisfall av mange økonomer trukket fram som den store potensielle faren for norsk økonomi. Kanskje oljeprisen kunne falle til 70 dollar per fat... Oljeprisfallet ble betydelig større og resulterte i en kraftig nedgang i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Det førte likevel bare til to og et halvt år med moderat konjunkturnedgang. Men arbeidsledigheten økte, fra 3,2 prosent våren 2014 til en topp på 5 i 2016. Ledigheten økte altså mer og nådde et klart høyere nivå enn under finanskrisen.

Hva begrenset nedgangene?
Reduserte renter, kraftig økt oljepengebruk samt myndighetenes inngrep i finansmarkedene under finanskrisen var de umiddelbare politikkgrepene som dempet de realøkonomiske konsekvensene av de to hendelsene. En rente som var høy nok til å kunne settes ned, og handlingsregelen og mekanismene rundt den, muliggjorde den ekspansive politikken. Men det er også selvregulerende mekanismer i økonomien, som at krona gjerne svekkes når oljeprisen faller. Og under finanskrisen holdt etterspørselen i petroleumsnæringen seg godt oppe. Offentlig sektors betydning i økonomien er også viktig. Jo mer av økonomien som ikke svinger med konjunkturstemningen, jo bedre. Systemet for lønnsdannelse bidro med villighet til å modere lønnsveksten som en kollektiv fornufts respons på utfordringene.

Det er vanskelig å sammenlikne styrken i impulsene fra de to hendelsene. I den grad en kan konkludere med at norsk økonomi ble hardere rammet av oljenedturen enn av finanskrisen kan det delvis forklares av at utgangspunktet var dårligere. Renta var alt på et lavt nivå og temperaturen i boligmarkedet var bekymringsfullt høyt.

Neste krise
Ved neste potensielle krise kan utgangspunktet være enda dårligere. Oljepengebruken er i ferd med å nå opp i handlingsregeltaket. Enkelt anslått med utgangspunkt i revidert nasjonalbudsjett for 2017 (RNB) vil det å nå taket til neste år innebære ett kutt i ekspansiviteten fra 16,5 milliarder kroner i år til 3,5 milliarder i 2018. RNBs 3-prosentbane vokser deretter mindre enn trend-BNP. Skal handlingsregelen følges vil selv den maksimale oljepengebruken da innebære en kontraktiv politikk i resten av stortingsperioden, med en samlet innstramming på sju milliarder kroner.

Utgangspunktet for handlingsregelen er verdien av oljefondet i kroner. Skulle krona styrke seg med 10 prosent fram til slutten av 2020, sammenliknet med det RNB er basert på, vil det isolert sett redusere handlingsregeltaket for 2021 tilsvarende. Med hodet i taket i 2018 ville det ut fra RNBs tall kreve en ytterligere innstramming på til sammen 23 milliarder kroner fram til 2021 for å holde seg innen rammen.

I årene med handlingsregelen har endringen i forventet realavkastning av fondet fra året før vært negativ bare to ganger, til tross for betydelige bevegelser i kronekursen. Etter hvert som fondet har økt i verdi og BNP øker, skal det stadig større tilførsler av oljeinntekter for å dekke opp for en gitt styrking av krona. Høy oljepris har i lange perioder sørget for det. Og i de senere årene har krona stort sett svekket seg. Det ligger nå ikke an til høy fart i oljeprisen. Hvis en legger seg på 3-prosentbanen kan litt sykliske bevegelser rundt en trendmessig styrking av krona da innebær at oljepengebruken framover ganske ofte må reduseres i absolutt forstand.

En heving av renta som ikke tar knekken på oppgangen, og en innretning av finanspolitikken som gir litt større handlingsrom, vil gjøre oss bedre rustet mot framtidige prøvelser. Det bør meisles ut en robust strategi for hvordan en i normale tider nå skal fin-tilpasse seg til handlingsregelen.