Frontfag, regulering og marked
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Frontfag, regulering og marked

Frontfagsmodellen er en regulering som fungerer: Den kan gi raskere markedstilpasning enn et uregulert marked kunne klart.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 12. mars 2015.

Frontfagmodellen har i mange tiår vært en viktig del av norsk lønnsdannelse. Den beskriver en lønnsdannelse der lønna i den konkurranseutsatte industrien – frontfaget – over tid settes slik at denne sektoren blir passe stor for norsk økonomi. Og der lønna i de øvrige næringene settes slik at denne likevekten ikke blir undergravd av konkurransen om arbeidskraften mellom sektorene.

Frontfagmodellen innebærer en regulering av lønnsveksten for alle næringer som følger frontfaget. Forsøk på reguleringer av økonomien viser ofte at man ikke vedvarende kan regulere seg bort fra den underliggende markedslikevekten. Forsøker man det bryter reguleringen sammen, fordi aktørene finner måter å omgå reguleringene på, på grunn av politisk misnøye, etc. En kan derfor spørre hvorfor frontfagmodellen har vist seg så bærekraftig.

Frontfagmodellen regulerer i utgangspunkt årslønnsveksten som avtales i de sentrale lønns-forhandlingene. Over tid bør en imidlertid forvente at det er utviklingen i timelønnskostnadene – som også omfatter utgifter til pensjon og arbeidsgiverandelen i folketrygden – som er den sentrale størrelsen som styrer likevekten i arbeidsmarkedet. For arbeidsgivere er det timelønnskostnadene som er viktig for produksjonskostnadene. For arbeidstakere er det lønnsinntektene holdt opp mot arbeidstid og pensjon – som igjen avspeiler seg i timelønnskostnadene – som er viktig for velferden. Utviklingen i timelønnskostnadene er dermed en bedre sjekk på markedslikevekten enn årslønna alene.

Så er det faktisk slik at veksten i timelønnskostnader mellom næringene over tid er likere enn årslønnsveksten. Dette blir særlig tydelig når vi sammen¬ligner veksten for brede sektorer i økonomien, slik som kommunene og industrien, jf figuren. Tilsvarende beregninger for perioden 1970-2014, men da med utgangspunkt i lønn pr årsverk iflg nasjonalregnskapet, er vist i tabellen.

Gjennomsnittlig årlig vekst i lønn og lønnskostnader 1970-2014, prosent

 

Industri

Fastlands-Norge

Kommune-forvaltning

Lønn pr årsverk

6,9

6,7

6,2

Timelønnskostnader

7,2

7,3

7,1

Bidrag fra årsverk til timeverk

0,3

0,5

0,6

Bidrag fra lønn til lønnskostnad

0,1

0,2

0,3

Kilde: SSB, KS

 

Vi ser at den årlige veksten i kommunesektorens årslønn har vært forholdsvis lav sett i forhold til industrien og fastlandsøkonomien i alt. Over 44 år vil en forskjell på 0,7 prosent i årlig vekst utgjøre 36 prosent. Men forskjellen i vekstrater blir nær borte om vi skifter ut årsverk med timeverk, og lønn med de samlede lønnskostnadene. Effekten er sterkest av å gå fra lønn pr årsverk til timelønn, men det skjer også en klar utjevning ved å gå fra lønn til lønnskostnader.

Bidragene virker i samme retning. De er minst i industrien, som har høyest lønnsvekst pr årsverk i utgangspunktet, og størst i kommunesektoren, som har lavest lønnsvekst pr årsverk i utgangspunktet. Endringer i arbeidstid, pensjon mv bidrar til økt likhet i lønnsdannelsen, og forklarer dermed ulik utvikling i årslønningene.

Tendensen til likere vekst i timelønnskostnadene enn i årslønningene gjelder til tross for at det er årslønnsveksten som det forhandles om i de sentrale lønnsforhandlingene. Det under­bygger antakelsen om at markeds­likevekten trekker i retning av lik timelønnskostnadsvekst. Grunnen til at frontfagmodellen ikke bryter sammen, kan nettopp være at den gjennom å pålegge stor grad av likhet i de sentralt avtalte lønnstilleggene ikke bryter med den underliggende markedslikevekten.

Dette betyr ikke at de sentrale lønnsforhandlingene basert på frontfagmodellen bare er av liten betydning for lønnsdannelsen. De er tvert imot en vesentlig del av måten lønnsdannelsen i Norge skjer på. Uten frontfagmodellen kunne man ha risikert at lønnsveksten skjøt avgårde, noe som bare kunne vært holdt tilbake av høyere arbeidsledighet og høyere inflasjon som hadde undergravd kjøpekraften. Vi har også sett at modellen raskt kan tilpasse lønnsveksten til endringer i de økonomiske utsiktene.

Gjennom frontfagmodellen forskutteres i noen grad den langsiktige markeds­løsningen, idet lønn pr årsverk fungerer som proxy for lønnskostnader pr timeverk. Frontfagmodellen er i så fall en regulering av de nominelle lønningene som trekker økonomien i retning av markedslikevekt, raskere og bedre enn hva et uregulert marked ville klare. Reallønna blir lavere, men sysselsetting og verdiskapning blir større og inntektsforskjellene mindre.