Et samfunnsøkonomisk tap
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS.

Et samfunnsøkonomisk tap

Krav fra Finansdepartementet gir økte rentekostnader for alle kommuner. Dersom en er bekymret for gjeldsveksten i kommunene burde regelverket heller gi insentiv til bedre økonomisk styring.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 1. september 2016.

Kommunenes gjeld har økt kraftig de senere årene, som følge av en investeringsvekst som langt har overgått inntektsveksten. Investeringsbehovet har særlig vært knyttet til sterk befolkningsvekst, et stort vedlikeholdsetterslep, statlige satsinger og andre økte krav og forventninger til standarden på tjenester og infrastruktur.

Nesten hele inntektsveksten for kommunesektoren har vært motsvart av enten kostnader for øremerkede, statlige satsinger eller økte driftskostnader for å opprettholde standard og dekningsgrader på tjenestene som følge av befolkningsendringer. De høye investeringene har i derfor i stor grad krevd lånefinansiering.

Kommunene kompenseres for driftskostnadene ved befolkningsendringer. Her inngår også avskrivninger på realkapital, noe som betyr at investeringskostnadene blir dekket over tid. Men det betyr samtidig at de i første omgang må lånefinansieres. For investeringer som skyldes befolkningsendringer følger det altså av selve systemet staten har lagt opp til at gjelda må øke.

Gjeldsveksten for kommunene har vært sterkere enn for husholdningene og bedriftene. Stadig lavere renter er utvilsomt en medvirkende årsak. Tidligere studier viser at kommunene er mer rentefølsomme enn husholdninger og bedrifter. Det kan skyldes at kommunene ikke har noe «rentefradrag», men normalt må bære sine egne rentekostnader fullt ut selv.

Men selv om investeringsveksten i kommunene har vært sterk, har den ikke vært like løssluppen som i staten, der veksten har vært nesten dobbelt så sterk. Antakelig har den vært drevet av de samme faktorene som i kommunene. Forskjellen er at staten har kunnet finansiere sine investeringer ved å trekke på oljefondet, mens kommunene har måttet låne.

Som for husholdningene, kan man være bekymret for gjeldsveksten i kommunesektoren. Det er mulig det ligger bak når Finansdepartementet pålegger bankene å sette av egenkapital i forhold til 20 prosent av utlånene til norske kommuner. Det å gi kommunelån en slik vekt på 20 prosent er høyere enn de fleste EU-land i Nordvest-Europa.

EU-reglene åpner nemlig for 0 prosent, på linje med lån til staten. Betingelsen er ifølge notat fra Kredittilsynet i 2005, «at det ikke er noen forskjell i risiko på sentralmyndigheten og lokale/regionale myndigheter, ved at sistnevnte har beskatningsmyndighet, og at det eksisterer spesifikke institusjonelle ordninger som reduserer risikoen for mislighold.»

Finansdepartementet peker på at risikoen er høyere for lån til kommuner enn til stat. Slik er det nok i alle land, også i de som har gitt kommunelån 0-vekt, men det er ikke poenget ifølge EU-bestemmelsen. Kravet er kun at det skal foreligge beskatningsmyndighet («beføyelser til at inddrive midler» i dansk oversettelse) og spesifikke institusjonelle ordninger. Og det gjør det.

Behandlingen av kommunale banklån har også fått konsekvenser for forsikringsselskapenes lån til kommuner. Og behandlingen kan legge føringer på avgjørelsen i kommende regelverk om uvektet kapitaldekning, som vil kunne få store negative konsekvenser for kommunenes lånemuligheter.

Regelverket gir høyere renter for kommunene og bidrar dermed til å dempe investerings- og gjeldsveksten i sektoren. Dette er fornuftig dersom merkostnadene, som kan dreie seg om milliarder av kroner, har et motstykke i risiko for tap på kommunelån. Hvis ikke er dette et rent samfunnsøkonomisk tap og sløsing med skattepenger.

Selv om gjeldsveksten har vært høy, er det neppe grunn til å være generelt bekymret for sektorens gjeldsnivå. Basert på metodikk fra Riksrevisjonen har KS vurdert gjeld og økonomisk handlingsrom for alle kommuner i Norge. Konklusjonen er at det store flertallet har et stort eller moderat handlingsrom for en uventet inntekts- eller kostnadsutvikling.

Analysen viser videre at et godt handlingsrom ikke avhenger av kommunenes inntektsnivå. Kommuner med lave inntekter kan ha et stort handlingsrom. Det er den økonomiske styringen av kommunen som er avgjørende. Det, og ikke økte kostnader som rammer alle kommuner, bør være utgangspunktet om en er bekymret for gjeldsveksten i kommunene.