Effektiviseringsutfordring
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS.

Effektiviseringsutfordring

Effektivisering i privat sektor gir oss økt velstand. Men det er bare i offentlig sektor effektivisering kan gi oss økt velferd.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 29. juni 2017.

Effektivisering i offentlig sektor er en hovedutfordring fremover. Avtagende vekst i oljeinntekter og tiltagende vekst i velferdsoppgavene på grunn av aldrende befolkning vil gi et betydelig finansieringsgap. Flere grep må tas, men dersom gapet skal dekkes ved økt offentlig effektivisering alene anslås det i Perspektivmeldingen et effektiviseringsbehov på 0,35 prosent per år, gitt at standarden på offentlige velferdstjenester holdes uendret. Med samme standardvekst som i den private velferden, målt ved disponibel realinntekt per innbygger, må årlig effektivisering økes til 1,15 prosent.

For kommunesektoren innebærer et slikt mål at effektiviseringen må fordobles. Beregninger av effektivitet i kommunesektoren, som foretas av Senter for økonomisk forskning (SØF) i Trondheim, viser at kommunene fra 2008 til 2015 i gjennomsnitt effektiviserte de viktigste velferdstjenestene med drøye 0,5 prosent per år. Samtidig tror vi at effektiviseringsmulighetene innenfor velferdstjenester er mer begrenset enn innenfor vareproduksjon og mange andre tjenesteområder. Og det gjelder uansett om tjenestene er markedsutsatt eller skattefinansiert.

Nå kan en ikke se bort fra at det i utgangspunktet vil være uutnyttede effektiviseringsmuligheter. SØFs metode består i å sammenligne kommunene med dem som identifiseres som de mest effektive.

Basert på beregningene for 2014-2015 skriver regjeringen i Perspektivmeldingen at «det samlede effektiviseringspotensialet for barnehage, grunnskole og pleie og omsorg kan anslås til om lag 12 prosent dersom alle kommuner blir like effektive som de mest effektive kommunene». Her er imidlertid en advarsel på sin plass, siden både metodeproblemer og dataproblemer påvirker resultatene. Det kan belyses med resultatene for grunnskole, men tilsvarende gjelder for andre tjenesteområder.

Figuren under viser beregnet effektivitetsscore for 2015 for grunnskole i 354 kommuner etter elevtall for hver kommune. Elevtallet er vist på logaritmisk skala, det vil si at en viss avstand langs aksen viser en gitt prosentvis endring, og ikke en absolutt endring. Det er gjort for å spre avstanden mellom de mindre kommunene som ellers ville ligget veldig tett. Men det får også avstanden mellom de store kommunene til å fremstå som liten. Observasjonen helt til høyre er Oslo, med 64.000 elever i 2015. De neste er Bergen med 31.000 og Trondheim med 20.000.

Alle de største kommunene kommer ut som 100 prosent effektive. Det må sees på bakgrunn av at det knapt er kommuner å sammenligne dem med. For øvrig viser figuren stor spredning, særlig for de mindre kommunene. Vi ser også at det er en tendens til at fordelingen av beregnet effektivitetsscore faller jo mindre kommunen er. Det er synliggjort i figuren ved å dele kommunene etter størrelse i fem like store grupper, og regne gjennomsnittet samt standardavviket i score for hver gruppe.

Nå kan vi selvsagt ikke se bort fra at det er en større andel sterkt ineffektive kommuner blant de små enn blant de større kommunene. Men det kan også skyldes metodesvakheter eller datafeil. Fordi de små kommunene er mange og ligger tett, vil det være færre kommuner som beregnes som mest effektive. Dessuten kan dataene for de mest effektive kommunene være mer preget av målefeil jo mindre kommunene er. Det kan også være at det er små kommuner som faktisk er svært mye mer effektive enn sine jevnstore kommuner, men at det skyldes «tilfeldige» forhold. Et uvanlig godt lærerteam vil lettere dominere resultatene for en liten kommune enn for en stor. Endelig kommer at kommuner som vektlegger andre forhold enn de som omfattes av beregningene kan fremstå som ineffektive. Uansett årsak vil effektiviseringspotensialet overvurderes.

Effektiviseringsutfordringen i offentlig sektor er derfor betydelig. Og effektiviseringen må skje der. Økt effektivitet i privat sektor gir grunnlag for økt lønn og velstand. Det gir også økte skatteinntekter, men samtidig økte lønnsutgifter for offentlig sektor. Nettoeffekten for offentlige finanser er om lag null. Samtidig gir den økte velstanden forventninger om bedre velferdstilbud, noe som forsterker finansieringsutfordringen. Det er bare i offentlig sektor effektivisering kan gi rom for økt velferd.