Deflasjon og forventninger
Kommentar av sjeføkonom i KS, Per Richard Johansen. Foto: Ida Grøttvik Slettevoll, KS

Deflasjon og forventninger

Deflasjon. Det er et drag av uhygge over ordet. Som et varsel om at Pesta kommer. Som får sentralbanker – lik den europeiske – til å gjøre dramatiske ting for å unngå at forventninger om fallende priser skal feste seg.

Prisforventninger som ville redusere etterspørselen etter varer og tjenester, og forsterke nedgangen i prisene. Som gir deflasjonsspiraler, lik smitte som brer seg. Pesta.

Denne kommentaren sto på trykk i Dagens Næringsliv 17. desember 2015.

Jeg har bestandig hatt vanskelig for å tro på dette, i alle fall i den grad det involverer husholdningene. Rett nok kan forventninger om lavere priser få husholdningene til å utsette kjøpet av ny bolig for en tid, og kanskje også for ny bil, eller endog ny vaskemaskin. Og tilbakespilleffekten av det på realøkonomien kan være effektfullt nok, men ikke som et fenomen av noen varighet. Vi setter ikke hele livet på vent bare fordi vi forventer å gjøre en bedre handel i framtida.

Sånn sett er ikke inflasjon og deflasjon symmetriske. Forventninger om økte priser kan få oss til å forsere innkjøp av varer som kan lagres, med tanke på framtidig konsum. Men de færreste husholdninger sitter med annet enn ubetydelig lagre av ulike produkter som man kan trekke på over en periode, fordi en venter lavere priser. En vaskemaskin som har brutt sammen, eller en bil som ikke lenger går gjennom EU-kontrollen må før eller senere erstattes. Og kjøleskapet blir fort tomt.

I så fall kan neppe forventninger om lavere priser få langvarige, direkte virkninger på realøkonomien. Men det betyr ikke at ikke deflasjon kan få alvorlige økonomiske effekter. Det gjelder for alle forhold der nominelle størrelser er viktig. Særlig viktig for gjeld, siden deflasjon øker realverdien av gjelda og gjør tilbakebetalingen tyngre, og rentebelastningen også, dersom ikke rentene følger med prisveksten ned.

Og gjeld er viktig for å forstå dagens svake økonomiske utvikling, blant annet i EU-landene. Og her kommer de dramatiske tiltakene fra sentralbanken inn. Renter som presses under null og tiltak for å pumpe penger inn i kredittmarkedene i håp om å stimulere til økt økonomisk aktivitet. En viktig effekt av dette er at gjeld blir lettere å bære. Men størst blir effekten først om noen er villig til å påta seg økt gjeld, slik vi for øvrig ser at særlig norske husholdninger og kommuner ennå er villige til.

Lavere renter kan rett nok også stimulere økonomien ved at det kan svekke valutakursen, og dermed styrke konkurranseevnen og produksjonen i bedriftene. Slik lavere kronekurs i alle fall så langt har hjulpet Norge, etter at aktiviteten i oljesektoren tok til å falle. Men alle land kan ikke styrke konkurranseevnen på denne måten samtidig. Og jo flere som forsøker, jo mindre blir effekten.

Det var lave renter og økt gjeld som la grunnlaget for finanskrisa. Er det rimelig å tro at dette også er løsningen? Ekstrem pengepolitikk er på sin plass når finansmarkedene er i ekstrem ubalanse. Det var de like etter finanskrisa. Da brukte US ekstrem pengepolitikk, og kom seg ut av krisa. Mens EU har brukt ekstrem pengepolitikk først etter at den ekstreme ubalansen i finansmarkedene var over.

Hvilke andre virkemidler finnes? Først og fremst en mer ekspansiv finanspolitikk. Ikke i Norge, her er den ekspansiv så det holder, men avgjort i Europa generelt og i alle land med store overskudd i utenriksøkonomien generelt. Dessuten omfordele kjøpekraft fra de som har penger og ikke bruker dem, til de som ikke har penger, men vil bruke dem. Det er nemlig slik at det ikke bare er gjelda i verden som øker, fordringene øker i samme takt. Det avspeiler en økende skjevhet i inntektsfordelingen mellom personer og mellom husholdninger og foretak. Uten internasjonal politisk koordinering begrenser globalisering hvilke tiltak en kan treffe.

Det er ikke forventningene om deflasjon vi skal frykte, men det økonomiske og politiske grunnlaget som kan skape deflasjon. Forskning peker forøvrig mot at prisforventninger generelt neppe er framoverskuende. Forventningene kan vi derfor med fordel reservere til den kommende juletid. Barn og barnebarns forventninger. Som oftest positive sådanne, heldigvis.