Dom om arbeidsgivers styringsrett når tidligere vikar har krav på fast stilling

Hålogaland lagmannsrett avsa 9. desember 2013 dom som er av betydning for arbeidsgivers styringsrett ved etablering av en fast stilling basert på krav fra arbeidstakere som tidligere har dekket et midlertidig vikarbehov

En arbeidstaker som over tid hadde fylt et vikarbehov i to av kommunens barnehager – fortrinnsvis i langvarige vikariater – fikk dom for at hun var å anse som fast ansatt i kommunen. Kommunen valgte deretter å benytte henne som fast vikar til å dekke et kortvarig vikarbehov ved ti av kommunens barnehager. Arbeidstaker gikk til sak mot kommunen da hun mente den etablerte ordningen var ugyldig. Hun krevde at hun primært skulle arbeide i én barnehage og i langvarige vikariater.

Hålogaland lagmannsrett avsa 9. desember 2013 dom der retten kom til at den etablerte vikarordningen lå innenfor styringsretten. Kommunen ble frifunnet. Dommen ble anket til Høyesterett som ved slutning 19. mars i år nektet anken fremmet og dommen fra Hålogaland lagmannsrett ble rettskraftig.

Fra arbeidstaker var det fremhevet at det var usaklig forskjellsbehandling og i strid med blant annet arbeidsmiljølovens kap. 4 og formålsbestemmelse mv., at hun var den eneste av kommunens ansatte som gikk i en slik ordning. Domstolen kom imidlertid til at forskjellsbehandlingen ikke var usaklig, men begrunnet i arbeidsgivers behov for å etablere en forutsigbar ordning som til enhver tid sysselsatte henne i tråd med stillingsstørrelsen. I tillegg var det et sentralt moment at arbeidstaker i sine vikariater hadde hatt et stort fravær noe som var årsaken til at hun ikke ble reengasjert i nye vikariater. Kommunen ønsket av denne grunn ikke å plasseres henne i en fast ordinær stilling eller benytte henne i langvarige vikariat. Domstolen kom til at dette ikke var usaklig å vektlegge.

Dommen er neppe overraskende, men viktig da den understreker arbeidsgivers styringsrett ved fastsettelse av det nærmere innholdet i en fast stilling som er etablert med utgangspunkt i at arbeidstaker tidligere har fylt et vikarbehov.  Direkte gjaldt saken en ansatt som hadde fått fast tilsetting med grunnlag i den ulovfestede grunnbemanningslæren. Selv om den ansatte bare hadde arbeidet som vikar ved to av kommunens barnehager, kom retten til at kommunens vikarbehov måtte vurderes med utgangspunkt i alle kommunens 28 barnehager. Antall ansatte og vikarbehov mv. tilsa da at det var grunnlag for å øke grunnbemanningen. På denne bakgrunn var det nærliggende at den etablerte ordningen lå innenfor styringsretten.

Jeg mener likevel dommen også er avklarende for rammene for arbeidsgivers styringsrett ved fastsettelse av det nærmere innholdet i en fast ansettelse basert på fireårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 (5). Det må likevel alltid vurderes om den ordningen som er ønskelig å etablere, ligger innenfor rammene av styringsretten. I tillegg må utøvelsen av styringsretten bygge på et forsvarlig grunnlag og være saklig motivert.