Vi snakker selvsagt om samhandlingsreformen, den litt diffuse skapningen enkelte vil karakterisere den som. Den som skal endre norsk helsevesen og gi gode, trygge, mest mulig forutsigbare og mer koordinerte tjenester og rammer rundt folks helse. Ja, den som faktisk skal sikre at alle involverte i helse- og omsorgstjenestene her i landet tenker helhetlig. Sammen. I kommunene. Mellom kommunene. Og mellom sykehus og kommune(r). For det er pasienten det handler om. Uansett.
Vi trenger samhandlingsreformen. Vi gjør det. For vi har behov for en «sporveksler» som hjelper oss til å gjøre nødvendige justeringer og endringer, og som dreier fokuset vårt i et spor som gjør at vi går framover og skaper framtidas helse- og omsorgstjenester. For verden endrer seg. Vi endrer oss. Og vi må ikke glemme at vi har én helse. Alle sammen. Den må vi ta vare på. Hele livet, så lenge vi lever. Kort eller lenge, mykt eller hardt.
Noen har sagt at vi må ivareta og pleie helsen der folk «bor, lever og elsker». Nærmest mulig hjemmet. De vante omgivelsene. Der helsen faktisk bor og leves med. Det er en verdi i seg selv. Og kommunen er jo hjemstedet for alle. Derfor er vi inne på et riktig og riktigere spor gjennom samhandlingsreformen og et større kommunalt ansvar for helse- og omsorgstjenestene. Det vet også sykehusene.
Vi i KS prioriterer samhandlingsreformen. Hver dag. Og vi ser at kommuner og helseforetak gjør det samme. Reformen er nemlig kommet for å bli (noe av). Pasienter, pårørende og befolkningen for øvrig fortjener det. Og for å minne oss på det vesentlige her: Selv vi som jobber med dette er jo i enkelte livsfaser, fra tid til annen, pasienter og brukere. Vi vil oppleve å være pårørende. Og vi er alltid en del av befolkningen. Slik sett handler formingen og utviklingen av framtidas helsetjenester ikke om «de andre». Det handler om oss. Alle som én. Det handler også om at morgensdagens eldre er dagens ungdom. Vi må se de lange linjene. I hele reformen. Derfor må vi ikke villedes til å tro at samhandlingsreformen og 1.1.2012 er «da alt skulle skje». Dette vil ta tid. Og tid må gis, tas og brukes. Ingen er tjent med hastverk. Det har vi sett for mange eksempler på før.
Denne høsten har vært krevende, både for kommunene og for helseforetakene. Statlige myndigheter har nemlig lovfestet en plikt til inngåelse av rettslig bindende samarbeidsavtaler mellom partene. Eller kanskje vi nå etter hvert skal si partnerne..? Innen 31.01.12 skal én overordnet avtale og 4 del-/tjenesteavtaler på plass og være godkjent og vedtatt i samtlige kommune-, by- og foretaksstyrer landet over. Vi har hatt kort tid. Men vi klarer det. Og så kommer en ny fase, der ytterligere 7 del-/tjenesteavtaler skal på plass og vedtas innen 01.07.12. Alt til beste for pasientene. Uansett.
KS i region vest ser hver dag hvordan kommunene og de oppnevnte forhandlingsutvalgene og arbeidsgruppene jobber systematisk, iherdig, målrettet og med stor faglig tyngde med å utvikle, justere og samordne avtalene som skal gjelde både kommuner og sykehus i de respektive helseforetaksområdene. Det har vært tett dialog mellom disse, uke etter uke, hele høsten, for å få klarlagt og løst utfordrende problemstillinger og for å tydeliggjøre grenseoppgaver og møtes i forhold til rettslige fortolkninger. Det har vært krevende, men lærerikt. Og som sagt; nødvendig. Og nå er altså de første avtalene over det ganske land i sluttføringen.
1.1.2012 er hverken bare begynnelsen eller bare slutten. Det er hverken alt eller ingenting. Den handler ikke bare om økonomi eller om at vi spiller «russisk rulett» med folks liv for å spare penger eller for å kynisk kunne pådytte ansvaret for pasienten til den andre part slik man av og til kan få inntrykk av at noen tror og kan få andre til å tro. For husk at dette handler om oss. Livet gjennom. Når du er helse- og omsorgsarbeider. Når du er pasient eller bruker. Når du er pårørende. Du som innbygger. Om du jobber i kommunehelsetjenesten eller i spesialisthelsetjenesten. Når livet går godt. Når livet går trått. Når vi trenger en trygg favn og havn. Da skal du, jeg og vi to vite, og kjenne, at alle tenker helhetlig. Sammen.
Det er samhandling, det.
